Nå har det gått 5 dager siden Tigris ble funnet i veikanten, mer død enn levende, og tilstanden hans blir stadig bedre. Faktisk begynner han å bli ganske lubben og selvtilfreds der han ligger og drar seg under vaskenskapet på badet. Han sover mye, og det er jo veldig bra. Jeg tror ikke han har fått så mye søvn de siste ukene, kanskje månedene.
"Jammen er det godt med mat!" Han sluker all maten rått, nesten uten å tygge. Av og til frykter jeg at den skal komme opp igjen med samme fart, men det har gått bra hittil. Han har bare hatt ett tilfelle av diaré, men han er glupsk, og burde absolutt lære seg spise litt saktere. Det vitner vel bare om at han ikke er vant å få så mye mat, og må skynde seg å spise mens den er der.
Men man må jo passe vekta også... :)
Katta er fortsatt ganske sky og skvetten av seg, og liker seg best under bord og skap, bak gitaren i hjørnet, bak sofaen, tv-benken, i buret eller andre steder der den er litt skjult. Den trives også på fanget hvis man holder den tett inntil kroppen. Ellers liker den å bli klødd på nesa, og maler masse når den blir tatt på. Men den har nok opplevd litt av hvert i sitt korte liv, det er veldig tydelig.
Jeg har fortsatt ikke funnet eieren til katta, men det skyldes iallefall ikke mangel på oppmerksomhet rundt saken. Både Ávvir og NRK Sápmi har laget sak om katta, og folk fra både fjern og nær engasjerer seg og lurer på hvordan det går med lillevenn. Det er mange dyrevenner der ute, det er kjempekoselig å vite:) Nå gjenstår det bare å finne eieren, si i fra om du hører noe.
Jeg hadde en sterk opplevelse like før julemiddagen i dag. Vi fant en halvdød katt i vegkanten som var så stivfrossen at det bare såvidt var liv i den, og den mjauet så ynkelig at det var hjerteskjærende å høre på. Først sto jeg bare der og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg turte knapt å ta på katta, var redd for at den skulle klore, men jeg fant fort ut at det var ikke mye kampvilje igjen i stakkaren. Den hadde helt tydelig gitt opp, når til og med snuten var nede i sneen. Jeg trodde den skulle dø der rett foran øynene mine, men det virket samtidig så brutalt. Så jeg bestemte meg for å ta den i bur og inn i huset - og inn på varmekabelgulvet på badet.
Der lå den i 7 timer før det var særlig med bevegelse i den. Nå, 11 timer senere, er den kviknet litt til og har faktisk spist litt leverpostei flere ganger og drukket litt vann. Men den er utsultet og utmattet, det er faktisk et under at den ser ut til å overleve. Jeg har kanskje reddet et liv på juledagen, og det føles godt. Det gir noen tanker midt i alt det materialistiske vi omgir oss med.
Jeg ønsker alle en fortsatt god jul, ta vare på hverandre og eventuelle streifkatter som måtte komme deres vei! De har også et liv, og ingen liv er forgjeves.
Må bare legge ut denne filmen. Min flinke slektning og nabo Anders Oskal spiller orgel med verdenskjent bluesartist Dana Fuchs på Notodden Blues Festival sommeren 2011. Sjekk soloen hans sånn cirka 4 minutter uti filmen. Det der kan han...! Nevnte jeg at han bor i Suomaluodda? :))
I morgen, onsdag 7. desember, er det premiere på årets juleforestilling i Kautokeino, "Skábmačuovggas", i regi av Kautokeino kulturskole, Beaivváš Sámi Našunalteáhter og Dimitri Joavku. I tillegg har Elle Sofe Henriksen koreografert en dans sammen med en gjeng fra Kautokeino grunnskole og Samisk videregående skole og reindriftsskole, med blant annet min egen niese Risten Biret Elle Eira. Flinke!
Jeg var på generalprøven i dag og ble totalt imponert av enkelte numre! Kulturskolens sangtalenter er stjerner! De fortjener all applaus. Jeg fikk tårer i øynene av en av sangene fordi den var så sterk og så godt fremført, en egenkomponert sang skrevet av en 9-åring (!). For ikke å snakke om dansegruppa! De hadde laget en kjempetøff stálludans som du bare må få med deg! Disse pluss mange andre kjempefine numre som helt sikkert vil få deg i rett julestemning:)
Forestillingen går over to dager, premieren er altså i morgen, onsdag 7. desember kl. 18 på kulturhuset i Kautokeino, og neste forestilling er torsdag 8. desember kl. 18 samme sted. Be there or be square! Alle billettinntekter går til Mama Sara Education Foundation for Masaai School Children.
Ryktespredning er et utrolig utbredt fenomen i Kautokeino. Sikkert andre plasser også, men det er dette samfunnet jeg kjenner best og jeg vet at det iallefall er vanlig her. Sealggeduogášteapmi, bak-ryggen-snakking, ser ut til å være favoritthobbyen til veldig mange i bygda. Alle skal selvfølgelig ikke skjæres over en kam, alle er ikke sånn, men det fins de som stadig glemmer at "man skal tenke før man snakker, så man ikke snakker det man tenker..."
I helga la en jente ut dette innlegget i bloggen sin, der hun tar et oppgjør med rykter og folkesnakk. Hun er selv blitt utsatt for helt syke opplevelser, som hun selv sier det. Sterkt gjort av henne å ta til motmæle, det står det respekt av. Det er ikke lett å kjempe alene mot det store, sterke bygdedyret.
Man skal ikke tro på alt man hører og ikke si alt man vet, men likevel velger mange å gjøre nettopp det uten å ha noen som helst form for bevis. Man har bare "hørt det". Jeg har selv vært tema for rykter og vet hva det vil si, og jeg har konkludert med at sealggeduogášteapmi er rett og slett feigt. De som baksnakker andre er feiginger som ikke tør å spørre den det gjelder rett ut. De tør ikke å se deg i øynene og innrømme hvor nysgjerrige de faktisk er.
Sealggeduogášteapmi er et valg, mener jeg. Man kan faktisk velge om man vil være en del av denne kulturen eller ikke. Jeg hører selv de utroligste ting om folk innimellom, men jeg velger å ta det meste med en klype salt frem til det motsatte er bevist. Jeg hører også ting som sannsynligvis ER sant, men det viktigste av alt er kanskje likevel å huske at man kan også velge om man vil si det man hører videre eller ikke. Jeg liker ikke ryktespredning, derfor har jeg gjort et bevisst valg for meg selv for mange år siden om at jeg ikke vil være en del av slike uverdige handlinger. Jeg vil ikke at mitt navn skal nevnes som kilde til slarv, derfor er jeg nøye med å ikke spre rykter. Det er et bevisst valg også andre kan ta. For meg ville det rett og slett være flaut om noen skulle si: "Har du hørt?! Berit fortalte at ... bla bla bla". Grøss. Det handler om selvrespekt.
Sokrates sin trippelfiltertest er en kjekk påminnelse i denne sammenhengen:
I det gamle Helles var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt. En dag møtte Sokrates en bekjent som sier “Sokrates, vet du hva jeg akkurat hørte om en venn av deg?”. “Vent litt” sa Sokrates – “før du forteller meg noe i det hele tatt vil jeg at du skal gjennom en liten test. Jeg kaller den trippelfiltertesten.”
“Trippelfilter?” sa den andre. “Ja, akkurat” svarte Sokrates og fortsatte “før du forteller meg noe som helst om min venn vil jeg at informasjonen din skal filtreres. Det første filteret er sannhet. Er du sikker på at det du skal fortelle meg er korrekt (sant)?”. “Nei” svarte mannen “jeg hørte akkurat om det og..”.
“OK” sa Sokrates, “så du vet ikke sikkert om det du skal fortelle er sant eller usant. La oss prøve det andre filteret. Det er et filter jeg kaller godhet. Er det du skal fortelle meg om min venn noe som er bra?”. “Vel, det er vel nærmest det omvendte…”. “Jaha” sa Sokrates, “du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant heller. Du kan likevel passere det tredje filteret – et filter jeg kaller nyttig. Er det du skal fortelle meg om min venn nyttig for meg å vite?”. “Nei, egentlig ikke” svarte mannen.
“Så konklusjonen er altså som følger” sier Sokrates – “det du skal fortelle meg er kanskje ikke sant, det er ikke bra og heller ikke nyttig…hvorfor vil du fortelle meg det i det hele tatt?”
Jaggu meg ble navnet Berit populært igjen! Det blir stadig færre av oss, i hele 2010 var det faktisk under 4 babyer som fikk navnet Berit, men nå er vi plutselig i vinden igjen! Bokstavelig talt... Etter tips fra en venn på Facebook, ble jeg i går klar over at jeg har fått en storm oppkalt etter meg, stormen "Berit". Og den herjer kraftig på norskekysten! I dagens Ávvir blir uværet omtalt som "Bahás Biret", slemme Berit... Good one! :) Men det stemmer nok. Vi Berit'er kan nok bråke litt for å få den oppmerksomheten vi ønsker...
Ta en titt på denne ferske musikkvideoen med Ann-Mari Andersen og låta "Girdilan". Musikkvideoen er laget av min flinke nevø Niels Ovllá O. Dunfjell. Fantastisk resultat! Både låta og videoen er noe helt utenom det vanlige av det vi er vant med innen samisk musikk. Ta en titt, dette er tøffe saker! :))
Debatten om Grand Prix-låta "Sámi ædnan" ruller videre. Hvem har egentlig rettigheter til låta? NRK Sápmi hadde en sak om dette i dagens Ođđasat, ca. 08:14 minutter ut i sendinga. Ta en titt. Les også denne saken.
Jeg har jobbet en del med rettigheter til låter i og med at jeg er låtskriver, artist og plateselskap selv, og jeg har en del tanker rundt dette. Det er en interessant sak, men er den egentlig så komplisert som den kan virke? Har Hætta/Kjelsberg virkelig mistet sine rettigheter?
Kort sagt kan man si at rettighetene til en låt er tredelt; den som utgir låta, det vil si plateselskapet, har produsentrettigheter (forvaltet av Gramo), den som skriver låta har komponistrettigheter (forvaltet av Tono) og den som fremfører låta har utøverrettigheter (forvaltet av Gramo).
I Sámi ædnan-saken tror jeg det er en del misforståelser ute og går. Jeg tror man blander sammen de forskjellige rettighetene. Låta ble i sin tid utgitt av plateselskapet MAI, som dermed er produsent i denne sammehengen. De eide innspillingen. Da selskapet ble nedlagt, ble rettighetene til innspillingen solgt til Universal Music. Så vidt jeg kan se har alt foregått rent og ryddig. Det eneste ankepunktet her er hvorvidt det var realt gjort av direktøren i MAI, rent kameratslig sett, å selge rettighetene til Universal i stedetfor Hætta/Kjelsberg, men antakeligvis ville et digert selskap som Universal ha betalt mer uansett.
Som plateselskap mener jeg at disse rettighetene aldri har tilhørt Hætta/Kjelsberg og de har således ikke mistet noen rettigheter heller. Dette er rettigheter som tilhører plateselskapet som utgiver, for sånn er det jo med plateselskaper. Det er produsentrettighetene de skal tjene sine penger på, og det er det som er hele forretningsideen bak et plateselskap. Det er derfor mange velger å starte egne plateselskap, for å ha full kontroll.
Kjelsberg og Hætta kan derimot få komponistrettigheter hvis de har skrevet låten selv, men i følge Ođđasat er det visstnok Marit Hætta Ketola som har laget joiken, ikke Mathis Hætta, men det er en annen diskusjon partene selv bør ta. En rask surferunde på Tono sine medlemssider viser likevel at Hætta og Kjelsberg er begge registrert som komponister på diverse versjoner av Sámi ætnan/Sámi eatnan, men jeg vet ikke om Grand Prix-versjonen er blant dem. Uansett, åndsverkretten til en låt kan ingen plateselskap ta fra noen, den saken er klar. Det eneste som er uklart her er om det er Mathis Hætta eller Marit Hætta Ketola som har laget joiken, og det burde jo ikke være en umulig oppgave å finne ut av. Eventuelt vil Marit Hætta Ketola være den største taperen i saken.
De eneste rettighetene det ikke fins noen ankepunkter på, derimot, er utøverrettighetene til duoen. Det er ingen som helst tvil om at det er de to som fremfører låta, det ser vi jo på YouTube-snutten også lenger oppe. Og hvis de ikke har gjort det allerede, så bør de melde seg inn i Gramo og registrere låta fortere enn flint. Både plateselskap, komponist og utøver vil jo tjene penger hver gang låta spilles på radio, TV eller film for den saks skyld, også den berømte nye skrekkfilmen som er årsak til nyoppblussingen av debatten, og jeg er ganske sikker på at Sámi ætnan er en låt som fortsatt genererer mye penger, 30 år etter utgivelsen.
Hvis Hætta/Kjelsberg vil ha full kontroll på låta, vil jo det smarteste være å spille den inn på nytt og utgi den selv. Da kan ikke Universal Music hindre dem i å bruke låta som de selv vil, for den nye innspillingen vil de jo ikke lenger ha produsentrettigheter til. En nyinnspilling 30 år etter kan dessuten bli en skikkelig hit! Og hvis Marit Hætta Ketola virkelig mener at det er hun som har komponert joiken, og ikke Mathis Hætta, da bør hun ta dette opp med Tono.
EDIT 23.11.11: Det fins også noe som heter forlagsrettigheter, og hvis duoen har underskrevet en slik kontrakt med MAI, kan de ha gitt plateselskapet rett til å forvalte andeler i selve musikken, og ikke bare den aktuelle innspillingen. Da er det evt. disse rettighetene Hætta/Kjelsberg mener ble solgt til Universal. Da vil plateselskapet fortsette å tjene penger på låta uansett hvem som spiller den inn, men de ideelle rettighetene til låta vil komponistene og utøverne fortsatt ha, gjennom Tono og Gramo. De vil alltid tjene penger på låta med sin opphavsrett.
Det var mine tanker om den saken. Jeg er opptatt av åndsverk og mener at rett skal være rett, noe som ikke alltid er så lett når det gjelder joik. Ønsker partene fortsatt lykke til og gleder meg til å høre om det endelige utfallet!
Jeg vet at disse (u)kulturelle innleggene mine ikke akkurat varmer våre stolte hjerter, men jeg syns ikke det gjør noen skade å skue litt på sin egen navle, tygge litt på det og ikke minst sette ord på det. For egentlig skal jo alt feies under teppet, dekkes over, pyntes på. Čiegadeapmi...
Vi samer er et stolt folk. Vi er stolte over vår kultur og våre tradisjoner, vårt språk og våre nedarvede kunnskaper. Vi er et naturfolk. Vi har duodji, reindrift, joik, slekt, lavvo, garnfiske, notfiske og 200 ord for snø. Vi nyttiggjør oss av det meste på reinsdyret, og lager de vakreste smykker av resten. Vi har bryllup med 2000 gjester, og store og kostbare konfirmasjonsselskap, bursdagsselskap, slektstreff og festivaler. Vi har kofte med stæsj til en hel liten formue. Vi har Samisk høgskole, samiske barnehager, samiske skoler, samisk barne-tv, Sameting og sameforeninger. Vi har til og med egen samisk halvtime.
Vi har vært langt nede historisk sett, men ting har tatt seg opp. Det går bra med oss nå. Vi snakker varmt om våre overnevnte suksesser, vi tar vare på familien og dekker over hverandres tabber, fordi det skal gå bra med oss. Og der kommer mitt neste poeng inn: Gjennom den samiske stoltheten og den samiske barneoppdragelsen lærer vi allerede fra barnsben av om čiegadeapmi. Om det å feie ting under teppet, og dysse og hysje ned det vi ikke er så stolte av. Det som kan ødelegge fasaden.
Vi krangler ikke når andre hører. Vi kjefter ikke på ungene når andre hører. Vi forteller ikke at broder'n sitter i fengsel eller at partneren har vært utro. Vi innrømmer ikke at sydenturen var tragisk eller at namsmannen ringte. Seksuelle overgrep, barnemishandling, rusproblemer, depresjoner, mentale problemer, spillegalskap, vold, voldtekter, fyllekjøring, tjuvslakt og underslag snakker vi ikke om. Faktisk så eksisterer de ikke, så lenge ingen utenfor familien vet om det. Čiegadeapmi. Og det er likevel nødvendig på mange måter, ellers vil man bli tråkket på av andre slekter og familier. Ellers vil badjelgeahččan trå i kraft... Det må vel bli neste tema å skrive om...
Ja, vi har mye å være stolte av, og jeg er veldig stolt av mange ting i min kultur, men ikke alt.
Må innrømme at jeg er veldig frista av Apple om dagen. Sitter og funderer på om jeg skal bestille meg en iPad2, eller om jeg rett og slett skal peise på med en Macbook Air. Har lyst på en maskin som er både lettere og raskere enn monsterskiferen jeg nå bruker, en snart 5 år gammel HP...
Hjelpe meg... En Samsung Galaxy Tab hadde visst også vært kjekt å ha? Hva skal jeg gjøre? Alle koster masse penger, og jeg kan bare velge en... Tips? Det heller mest mot Macbooken i dag...
Gladnytt! Sametingsrådet foreslår fast tilskudd med 300 000 kroner årlig til det lulesamiske ungdomstilbudet NuorajTV. NuorajTV var verdens eneste samiskspråklige nett-tv tilbud for og av lulesamisk ungdom og ble etablert i 2010 som en prøveordning. Prosjektet har vært svært viktig for lulesamisk ungdom, men filmene er jammen meg artige for nordsamer og andre også!
Min personlige favoritt er filmen om Buohttá ja Biggi, med min flinke slektning Anne Silja Turi i rollen som Buohttá. De er to 80 år gamle pensjonister som driver med rapmusikk. Inspirasjonen henter de bl.a. fra SlinCraze og Rihanna. Råtasser! :)) Her er filmen,ta en titt du også.
Hei, nå er jeg i Kiruna for første gang! I dag har jeg nemlig innsett at jeg aldri har vært her før. Jeg har kjørt gjennom sikkert tusen ganger, men jeg har visst bare kjørt gjennom. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen her. Jaja. Man lærer så lenge man lever.
Jeg ankom Kiruna sent i går kveld etter en hasardiøs og strabasiøs tur på speilholka med bil. Det gikk i 70 km/t på det meste og det tok ikke mindre enn 5 timer fra Kautokeino og hit. Jeg hadde bestilt rom på et visstnok populært hotell her i byen, Arctic Eden, som har fått veldig fine kritikker på nettet. Etter en halvtimes surring for å finne frem, og med et betydelig stressnivå i topplokket i og med at klokka nærmet seg 23.00 og tida for da resepsjonen stenger, fant vi frem til hotellet i en mørk bakgate - kl. 22.59. Det var på hengende håret, med andre ord. Så langt så vel.
Inngangspartiet var stilig pyntet med hvitsprayede trær og reinskinn og så veldig samisk ut. Kult. Lobbyen var også stilig og innbydende. Vi sjekket inn og fikk rom 111, en etasje ned fra resepsjonen. Vi gikk ned, og kom til en gang som luktet... tja, som en pub like før stengetid, i beste fall... Det var en lang og trang gang med vinduer det ikke gikk an å åpne. Vi fant rom 111, låste oss inn og kom til et stilig rom. Ja, jeg kan ikke si noe annet, fordi rommet var nyoppusset og hadde både steamdusj og DVD-spiller, noe jeg til dags dato ikke har sett på noen andre hotell jeg har bodd på. Plusspoeng for det. Men så gikk det ikke an å åpne vinduet. Senga tok hele rommet, og vinduet var spikra fast. Det var nesten litt klaustrofobisk, men klokka var så sent nå at resepsjonisten var dratt hjem og det var ikke annet å gjøre enn å akseptere tingenes tilstand.
På morgenen ble det frokost på Arctic Eden Restaurant, også det veldig flott og veldig samisk. Inspirerende, Thon Kautokeino burde ta seg en tur innom der! Men på spørsmål om å få byttet rom til ett med vindu som det går an å åpne, svarte resepsjonisten at det finnes ikke på hotellet... Ikke ett rom på hele hotellet med vinduer som det går an å åpne, tenk. Jeg vet ikke hvor brannforsvarlig det er, og sa: "Hva om det brenner?" Resepsjonisten svarte: "Men det er godkjent". Jaja, det får være så mye branngodkjent det bare vil, men når ikke jeg kommer meg ut hvis det begynner å brenne så føler jeg meg ikke trygg. Og iallefall ikke når vakta fra kvelden før hadde glemt fire stearinlys på bordet i lobbyen! (Det observerte jeg når jeg skulle hente lypsylen i bilen før jeg la meg). Jeg spurte også hvorfor internett ikke virker, og resepsjonisten svarte: "Nei, det vet jeg ikke. Ring support." Ikke så imøtekommende, med andre ord.
Det endte meg at jeg pakket kofferten og sjekket ut, og sjekket inn på Scandic Ferrum istedet . Wow, dette var noe helt annet! Luftig og stort og flott, og til og med stikkontakt rett ved siden av sengen til datamaskin og telefonlader. Og gratis kaffe i resepsjonen og hyggelig betjening. Her koser jeg meg. Også her er det samiske veldig synlig. Utsikten min her jeg sitter:
Jeg har lært at når jeg skal bestille hotellrom så må jeg faktisk begynne å spørre om det går an å åpne vinduet. Jeg har alltid tatt det for gitt, men sånn er det tydeligvis ikke overalt. Jeg har også lært at selv om jeg tror jeg har vært i en by, så trenger ikke det å være sant! Gjennomkjøring og togstasjon gjelder ikke...
Alt snakket om voldtekter i Oslo fikk meg til å tenke på mellomfagsoppgaven jeg skrev i samisk for en del år siden, om samiske ord og uttrykk for forskjellige menneskelige egenskaper, der jeg fant overveldende mange ord for negative kvinnelige egenskaper, og svært få om gutter og menn. Nå var dette bare en mellomfagsoppgave og ingen vitenskapelig forskning i så måte, men den er jo interessant likevel.
En jente kan være både háljas, himssas, háippas, heppar, cáicu, álbaniektu, bigán, buošši, háisi, hearci og det som verre er. De fleste av disse ordene går ut på dårlig seksualmoral og ubehersket sinnelag blant jenter, og når man ser dette i lys av ting som skjer ute i samfunnet der jentene ofte får skylda, som for eksempel voldtekter (ja hun ba jo om det, sånn som hun gikk kledd...) og uønsket graviditet (hun har jo "lurt" den stakkars gutten...), så kan man jo bare lure på hvor guttene er midt oppi det hele i grunnholdningene våre. Det fins ikke ord for dårlig seksualmoral blant gutter i det samiske språket, iallefall ikke som jeg kunne finne. Betyr det at dårlig seksualmoral blant gutter er noe som ikke eksisterer, eller noe som ikke skal snakkes om?
Selvfølgelig er det lurt å ikke drikke seg sanseløs, på samme måte som det er lurt å låse bilen og huset, men det er likefullt gjerningsmannen som stjeler og voldtar, ikke offeret. Likevel mener mange at jenter kan skylde på seg selv hvis de blir voldtatt, de gikk tross alt lettkledd eller var fulle. Háippit...
Jeg syns ikke det er noe kult at jenter skal bære skylden for voldtekter og overgrep, gutter er da tenkende vesener selv. Det forventes bare ikke like mye av dem. Og de vokser jo også opp med å høre hvor lettsindige og umoralske noen jenter kan være, og lærer man egentlig respekt for damer på den måten? Kanskje vi skal finne på nye ord for gutter også, slik at de også kan oppdras strengere og korrigeres mer?
Tenk at det er november og fortsatt ingen sne. I fjor var det visst -30 på denne tida i Kautokeino, i følge noen som husker bedre enn meg. Årene er ikke lik hverandre, det må man jammen si, og på en måte er det det beste som fins, at vi bare kan leve livet uten å vite hva som skjer. Hver morgen når jeg står opp (Ok, formiddag da! Jeg liker å sove lenge når jeg kan, hva så...) er jeg glad for stå opp og være frisk. Jeg har sett at sykdom kan komme snikende på folk nesten over natta, og det at jeg nok en gang får stå opp til en vakker dag som er helt opp til meg selv å forme, er faktisk en gave. Da spiller det ingen rolle om det er -30, sne, regn eller sludd, om drivknuta på bilen klager litt eller om hybelkaninene yngler. Selvfølgelig kan sånne ting være til irritasjon, men det er bortkastet å bruke altfor mye krefter på å irritere seg. Ting skjer stadig vekk og vinteren kommer nok en gang, det er jo det som er livet, og man må bare prøve å gjøre det beste ut av alle situasjoner. Nemlig, sa hun, og utsatte husarbeidet en dag til:)
Ta en titt på følgende video og hør smakebiter fra Ann-Mari Andersen sin nyeste CD "Hosianna!". Det er en vakker og stemningsfull plate med nye og gamle salmer, produsert av Stein Austrud. Jeg liker den utrolig godt og syns den passer for alle egentlig, selv om man ikke nødvendigvis er den aller mest religiøse der ute. Den gir rom for stemninger, ettertanke, stillhet og takknemlighet, og masse håp:)
"Hosianna!" er utgitt av Guldal REC, og kan bestilles fra guldarec@gmail.com
I kveld har jeg vært på trivelig bursdagsselskap hos min kjære kusine Kristine, der jeg traff mange koselig folk, både bekjente, venner og familie. I følge søsteren min som leser horoskop (hvor ofte hun gjør det og hvor mye hun tror på det får være en annen sak), skal jeg visstnok bruke mer tid på mine nærmeste i kommende horoskopsperiode. Det høres bra ut. Venner og familie er virkelig blant de viktige tingene i livet for meg, og det håper jeg at jeg alltid vil prioritere - selv om det går litt over støvleskaftene av og til med jobb og prosjekter...
Les denne historien du også, den er tankevekkende:
Syltetøyglasset og to kopper kaffe Når tingene i ditt liv virker nesten uoverkommelige; når 24 timer pr. døgn ikke er nok, så husk syltetøyglasset og kaffen!
En dansk professor sto foran sine filosofistudenter med noen ting foran seg. Da timen begynte, tok han, uten å si et ord, frem et meget stort og tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om at det var det.
Så tok professoren en kasse med småstein fram, og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset lett, så småsteinene fordelte seg imellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset var fullt, og det mente klassen at det var.
Deretter tok professoren en kasse med sand fram og begynte å helle den opp i glasset. Sanden fylte naturligvis det resterende hulrommet i glasset. Igjen spurte han om det var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.
Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset. Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.
"Nåvel", sa professoren, da latteren var stilnet av. "Hvis dere nå forestiller dere, at dette glasset representerer deres liv. Golfballene er de viktige ting i livet - deres familie, kjærester, barn, helse, venner og yndlingspasjoner - de ting som, selv om alle andre ting gikk tapt, og bare disse tingene var tilbake, likevel ville gjøre deres liv fullkomment. Småsteinene er de andre tingene, som betyr noe - sånn som jobb, hus, bil osv.... sanden er alle de andre småting".
Professoren fortsatte: "Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det ikke plass til verken småsteinene eller golfballene. Det samme gjelder i livet. Hvis dere bruker all deres energi og tid på de små ubetydelige tingene, får dere aldri plass til det som er viktig for dere.
Vær oppmerksom på de ting, som er avgjørende for deres lykke. Lek med barna. Pass på helsen! Invitér deres partner på middag. Opplev kultur eller sport, ta en runde til på golfbanen eller gjør noe bra for samfunnet.
Det vil alltid være tid til å gjøre huset rent og ordne avløpene. Ta dere av golfballene først - de ting som virkelig betyr noe. Få styr på det dere vil prioritere - resten er bare sand."
En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte. Professoren smilte: "Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise, at uansett hvor fullstappet ditt liv synes å være, så er det alltid plass til et par kopper kaffe sammen med en venn!"
Velkommen til leksjon to i samisk språk og (u)kultur. Jeg har tidligere snakket om gáđašvuohta (del 1, del 2 og del 3) i bloggen, men i dag har jeg lyst til å ta opp et annet samisk ord jeg syns vi bør tenke litt på; olggušteapmi.
Vi forbinder ofte mobbing med stygge ord, knuffing, slåssing, kjefting, roping og juling. Konkrete ting. Stygge ting.Men det fins også noen skjulte teknikker som er mye vanskeligere å oppdage og definere. Olggušteapmi. Utstøting. Ekskludering.
Svarten også, jeg blir så sint bare av å tenke på dette!
Olggušteapmi er en mobbeteknikk der man ikke trenger å bruke så mange ord, man bare gidder ikke å leke med "den og den". Eller, for å bruke et mer voksent språk, man orker ikke å forholde seg til denne eventuelle personen av forskjellige grunner, som regel fordi vedkommende er annerledes enn en selv. Kanskje har man ikke den riktige hudfargen, den riktige legningen, det riktige språket, de riktige genene. Kanskje er man altfor feit, kanskje man stammer eller så er man bare "rar". Det kan være mange "grunner", og noen er riktig så flinke til å markere fordommene sine mot annerledesfolk.
Olggušteapmi kan komme til uttrykk på forskjellige måter, og i kombinasjon med andre teknikker, og det er vondt for den som blir utsatt for det. Og det "geniale" med denne metoden er at den er så skjult, så udefinerbar, så vanskelig å ta. Kanskje opplever man å bli skult på av folk man ikke kjenner engang, eller å bli oversett og utestengt fra praten på sosiale sammenkomster. Kanskje man opplever at kolleger drar på lunsj sammen uten å spørre deg, at folk reiser seg og går når man kommer inn i rommet, eller at praten forstummer straks man viser seg. Eller kanskje man opplever en vegg av taushet, der man nesten føler seg usynlig. Man bare føler seg annerledes, man føler seg nesten litt pestbefengt, uvelkommen, rar. Olggušteapmi er virkelig ikke trivelig, og olggušteapmi er virkelig ikke en kultur vi bør holde på.
Tenker du noen gang på hva slags påvirkning du har på andre eller hvordan din oppførsel kan oppfattes og såre? Det bør du gjøre, det bør vi alle gjøre. Ett enkelt menneske kan faktisk utgjøre hele forskjellen, på godt og vondt.
Vanligvis pleier jeg ikke å blogge detaljer om jobben min da jeg er underlagt sterk taushetsplikt som tolk og er vant å holde kjeft, men denne gangen velger jeg å gjøre det siden prosjektet ikke tar skade av min plapring, heller tvert i mot, og siden sjefen syns at det er helt i orden. Jeg jobber for tiden for forlaget Guldal REC med en kjempespennende bok som skal utgis nå før jul. Jeg leser korrektur og gjør litt småpjusk med forlagsarbeid og koser meg glugg ihjel med gamle historier og et rikt og fargerikt språk som så levende skildrer en jordmors arbeid gjennom 42 års i Sameland. Det blir en utrolig spennende bok det her, og jeg anbefaler deg på det varmeste til å kjøpe den når den kommer ut i desember.
Boka er skrevet av Sara K. Hætta (Jordmor Sara) og heter "Jortamovra-Sárá bargu - 42 jagi Sámis / Jordmor Saras arbeid - 42 år i Sameland". Den er skrevet både på samisk og norsk, og er både en historisk og en språklig skatt for fremtiden. Dette er hennes andre bokutgivelse, hun debuterte i i fjor 85 år gammel. Tøff dame! :)
I boka skildrer hun livet som jordmor i Norges største jordmordistrikt gjennom 42 år. Vi får høre Jordmor Saras unike historier om hvordan det har vært å jobbe som jordmor i Norges største kommune, der legene ikke fantes på mange mils avstand. Hun har måtte ta seg til de fødende på vidda med hest og slede, sykkel, kjørerein, snowmobil, skuter, bil og fly. Hvordan var å komme til hus og gammer på vidda, å sitte på huk og ta imot barn på et reinskinn? Hun skilderer historier som da faren til det nyfødte barnet stoppet blodet til den fødende, da hun alene måtte reise med slede og rein med et dødfødt barn i en pappkasse framst i sleden, og da kjørereinen tok igjen snowmobilen og berget jordmorvesken på tur over vidda.
Hun tar oss også med på reisen da hun som ung samejente fra Kautokeino forbereder seg til å ta høyere utdanning i Oslo, der hun må reise med rein og slede til Sverige, og deretter med buss og tog til Oslo, og stå på togstasjonen med samevotter for å bli gjenkjent som eleven som skulle begynne på jordmorskolen. Hun tar oss med på jordmorskolen der hardt arbeid var det eneste som gjaldt for å klare seg. Dette er en ærlig, spennende og beskrivende skildring om pågangsmot og styrke hos en kvinne som trosset frykten for det ukjente i etterkrigstiden. Jordmor Sara er blitt belønnet med Kongens fortjenestemedalje for trofast tjeneste.
Hei og god mandag. Heeerlige mandag! Min favorittdag! Det er så fint med ny uke og blanke ark og en verden full av muligheter. Jeg sitter på kontoret mitt hjemme - hjemmekontoret mitt - og ser ut gjennom vinduet mens jeg drikker dagens første kaffekopp etter deilig frokost med knekkebrød og makrell i tomat. Hadde helt glemt hvor godt makrell i tomat smaker på grove rugknekkebrød, og litt majones oppå. Men det var en digresjon.
Jeg titter altså ut gjennom vinduet og ser at det ligger litt snø på bakken. Ikke så mye enda, men litt. Snart kommer det mer. Søren også, jeg har glemt å rydde bort verandamøblene, det må jeg huske å gjøre før det kommer altfor mye. Jeg burde også sjekke om det ligger ting på bakken som må ryddes bort mens jeg fortsatt kan se dem. Sykkelen bør vel også inn snart? Tror du jeg kommer til å sykle mer i år? Hmm. Men det var visst også en digresjon.
Jeg ser ut gjennom vinduet og tenker på statusoppdateringer på Facebook. Noen skriver at det er veldig glatt i dag og at Norge er så dårlig på å strø veiene sammenlignet med Finland. Det er nok sant det. Jeg var selv ute og testet kjøreforholdene i går og må bare si at det lønner seg å være forsiktig, og det tror jeg gjelder uansett hvor du bor i landet. Oktober bør være forsiktighetens måned. Ønsker alle som skal på kortere og lengre kjøreturer i dag en riktig god tur og håper at alle kjører pent.
Ja, nå har jeg vært på vinsmakekveld og må si at det var en utrolig artig opplevelse! Jan Tore Oskal presenterte 6 forskjellige rødvinssorter som vi skulle smake på, både alene og med mat til, mens Alfred Larsen sto for tapasbitene.
Vi var rundt 30 deltakere. Jeg lærte at maten kan gjøre den store forskjellen på om vinen er god eller ikke. En av vinene syns jeg rett og slett var dårlig for seg selv, men med mat til ble opplevelsen helt annerledes. Jeg konkluderte også med at jeg likte de italienske vinene best, og de portugisiske og spanske vinene dårligst. Den argentinsk vinen vi smakte var også veldig bra. Jeg lærte at viner fra Argentina, Australia, Chile og andre "varme" land alltid har gode årganger fordi de alltid får modne bær, europeiske viner er mye mer avhengig av klimaet, og årgangene kan variere ganske mye. For eksempel er 2002-vinene dårlige, mens 2005 og 2009 er veldig gode.
Jeg lærte om forskjellige druer, men husker bare Cabarnet Sauvignon, Syrah og Barbera. Barbera er Italias vanligste drue og den vinen likte jeg også best av alle. Jeg lærte også at det er sunt å drikke inntil to glass vin pr dag for kvinner, tre for menn, men det hjelper ikke å spare alle glassene til en og samme kveld i helgene...! :)
Alt i alt var det veldig lærerikt, selv om jeg fortsatt ikke klarer å smake om det er kirsebær-, vanilje eller eikesmak som er dominerende eller om den lukter innestengt, kork eller tåfis eller hva det nå måtte være. Tennene ble heller ikke så altfor blå, og jeg hadde en kjempetrivelig kveld! Var også gøy å spille noen låter etterpå. Ser frem til neste vinsmakekveld, forhåpentlig til våren med hvitviner! :))
Hei. Nå tror jeg det er greit med en liten pause fra heavy stuff og heller fokusere på litt koseligere ting i stedet. I dag skal jeg nemlig på vinsmakekveld og jeg gleder meg stort! Jeg skal lære om forskjellige viner og smaker og hva som passer til ulike typer mat. Iallefall tror jeg det er det jeg skal lære, blir jo spennende å se om kurset svarer til forventningene. Min tremenning Jan Tore Oskal, som er utdannet innen vinfeltet, skal kurse opp en gjeng viddefolk i vin- og matkultur sammen med Kautokeinos egen O' store gourmetchef Alfred Larsen, så det kan jo bli moro:)
Jeg har egentlig ikke peiling på vin, jeg lar stort sett designet bestemme, og siden jeg er så grønn på feltet tenkte at jeg at det er fint å blogge meg gjennom erfaringen for da vil jeg kanskje lære bedre.
Ok, da begynner vi: Jeg tror at vinsmakekveld innebærer 20 flasker vin linet opp på et bord, og deltakerne får utdelt hvert sitt rødvinsglass som vi skal passe på som gull under hele kurset. På det andre bordet er det masse mat. Kurslederen går rundt med hvit serviett over den ene armen, akkurat som en kelner, og skjenker litt vin i glassene våre mens han forteller avanserte ting om vin og druer, modningstid, geografiske områder og vinder i fra øst og vest. Så smaker vi, spytter ut i en diger metallbøtte, smaker en gang til og spytter ut. Iallefall ber han oss om å spytte, men noen hører ikke på og svelger bare rett ned mens de fniser. Så gjentar vi det hele 20 ganger inntil vi har kommet oss gjennom alle vinene. Innimellom smaker vi på litt forskjellig mat, og jeg blir fortvilet over meg selv for at jeg ikke klarer å skille mellom de forskjellige smakene av kanel, rosmarin, timian, einer, semiafrikanske druer og røkt sik. Til slutt er tunga og tennene mine så blå at jeg ikke tør verken å smile eller å se på folk lenger, og jeg lurer på hvordan i alle dager jeg skal kunne synge etterpå på den musikalske seansen som arrangeres senere på kvelden... (Note to self: Husk å ta med tannbørste!)
Nåvel, dette er mine antakelser om vinsmakekveld, basert på fordommer og ting jeg har sett på tv. Jeg aner faktisk ikke hva jeg har begitt meg utpå nå, men jeg gleder meg masse iallefall! Jeg har alltid hatt lyst å lære meg mer om viner, og jeg syns det er kjempegøy at Jan Tore ville komme til Kautokeino for å kurse oss opp! Takk også til Inger Johanne for initiativet!
Jeg kommer tilbake i morgen etter kurset med svar på alle mine dumme antakelser, og forhåpentligvis med mengder av ny kunnskap!! Vin kan jo være ren kunst! Cheers! :))
Ja, nå er det altså tid for skattelister igjen. Skatteoppgjøret mitt kom i går, og det ble klart at jeg får litt penger tilbake på skatten. I dag ble pengene overført på konto og det føles herlig! Det er jo uventede penger jeg ikke har sendt faktura på, så jeg innrømmer gjerne at skatteoppgjøret har et visst spenningsnivå hvert år. "Får jeg tilbake på skatten eller ikke?" Og jeg fikk altså noen kroner tilbake, i år som i fjor.
Finfint, da vet du det. Det er nemlig ikke sikkert du hadde fått vite noe som helst om min økonomiske situasjon om jeg ikke hadde fortalt det selv, for det som er nytt i år er at man må skrive inn fødselsnummer og kode for å snoke i naboens inntekt og formue. Det er jo ikke sikkert at alle har disse tallene tilgjengelig akkurat når nysgjerrigheten banker på som verst. Før fikk man en avis i posten der hele bygda sto ramset opp, og man kunne fritt sjekke ut alle man ville uten noe om og men. Dette var ikke alltid så bra, for det kunne føre til mobbing på skolen på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon.
Ávvir har en veldig bra artikkel om dette temaet i torsdagens utgave, der Sunniva Juhls er intervjuet. Som datter til formuetoppene i Kautokeino har hun opplevd å bli mobbet på grunn av foreldrenes formue, og episodene har satt sine spor. Nå er det hennes barn som opplever å få kjipe kommentarer fordi de er så "rike". Sunniva poengterer at skattelister viser ikke alltid realiteten. Hun var ikke rik som barn og hun er ikke rik i dag, millionformuen til familien er bare tall på papiret på grunn av galleriet og dets innhold, men det tenker ikke folk på, de bare tolker i vei i hytt og pine. Hun minner om at selvstendig næringsdrivende ofte kan ha dårligere råd enn folk som hver måned får en pen lønnsutbetaling på konto.
Dette er et utmerket eksempel på mekanismene som foregår i samfunnet vårt. Jeg har ingen som helst grunn til å betvile Sunnivas erfaringer, for sånn er det her i Kautokeino. Folk elsker å sladre og skvaldre og kakle om andre, og èn fjær blir til både høns og kråker og sjurer og egg som gribbene skal leve av. Og jeg kan nesten høre hvordan enkelte som leser Ávvir reagerer på artikkelen og får enda mer å skvaldre om...
Jeg syns Sunniva er tøff som snakker om dette i avisa. Det er så utrolig viktig å få stukket hull i denne byllen. Det hører ikke hjemme noen steder at unger skal drive og mobbe hverandre på grunn av skattelister, de vet vel knapt nok hva det er! Og jeg syns det er kjempebra at skatteetaten strammer inn på innsynet!
Gáđašvuohta har mange ansikter, men bare ett mål: Å trekke andre med seg ned i gjørma. Rart at folk, og spesielt foreldre, ikke jobber mer for å eliminere denne dårlige egenskapen. Greit at man kan synes både det ene og det andre om sine medborgere, hvem gjør vel ikke det, men trenger man å si det høyt, og trenger man virkelig å lære opp neste generasjon til det samme?
Jeg har fått mange treff på det forrige blogginnlegget mitt, overraskende mange. Jeg tror muligens at det var et tema som interesserte folk, enten på den ene eller den andre måten. Noen syns kanskje det er teit av meg å skrive om det, noen tenker kanskje at jeg er negativ, mens andre kanskje kjenner seg igjen. Uansett så tror jeg vi er klar for del 2 i serien!
Gáđašvuohta ja. Den var det lille stygge dyret, ja. Lemenen. Jo mer jeg tenker på den sammenligningen, jo mer ligner det. I tillegg til det jeg ramset opp i går, så har begge et veldig høyt reproduksjonspotensiale og ingen av delene syns å ha noen åpenbare og alvorlige trusler mot eksistensen. Og i tillegg lever en veldig stor andel av den totale bestanden i Norge. Det er sant, bare les selv. Men nok om det.
Hva er det som gjør at voksne mennesker, fornuftige mennesker, plutselig kan endre seg fra grei til bøddel? Hvorfor er det så viktig for noen å finne feil ved andre, og hvorfor må gallen absolutt spys ut istedet for å spyles ned i dass? Det er fascinerende mekanismer i samfunnet, det der, jeg slutter aldri å undre meg. Men egentlig er det ikke så ille med de som spyr ut eder og galle, det er nesten verre med de som prøver å kvele en fjert. De som siver ut gasser i de skjulte og prøver å dekke over. De som gjør at du sitter der og lurer på hva som egentlig skjedde nå. Det stinker, men du skjønner ikke helt hvorfor. Rommet føles forurenset og du har ikke lyst til å være der mer, men du klarer bare ikke å sette fingeren på hva og hvorfor. Selvsagt ikke, det var jo en smyger. Og hva er det egentlig å gjøre med slike sleipinger som prøver å gasse ut folk i det skjulte? Først må man lufte ut, selvsagt, deretter må man prøve å lokalisere den skyldige, men hva så? Jo, da bestemmer man seg for å holde seg langt unna slike promperomper! Man kan ikke styre andres inn- og utgang av sure produkter, men man kan bestemme hvor man velger å plassere seg i forhold til dem!
Og hjemmet sitt skal man fylle med dufter av vanilje og lavendel:-)
I dag tenkte jeg å ta fatt på et tema som sikkert kommer til å kreve flere blogginnlegg, nemlig gáđašvuohta. De som er vel befart i Kautokeino-samfunnet kjenner nok godt til dette begrepet, og de som ikke gjør det kan like gjerne lære seg det først som sist. Gáđašvuohta er ikke et vakkert ord og gáđašvuohta har ikke noe vakkert innhold, men det flommer over av det i samfunnet vårt likevel. Gáđašvuohta er som lemenen, den er overalt. Du møter den ute på tur, i skogen, på gangveien, utenfor butikken, i kirka, hos naboen, på fest, under bilen. Den kan til og med springe frem under din egen trapp, og passer du ikke på, vil den slippe inn i huset. Og hvem vil vel ha lemen i huset? Ingen, vil jeg tro. Likevel er det mange som slipper gáđašvuohta inn. Som velger å slippe den inn. Det er rart.
Hvis man søker gáđašvuohta på Samisk orddatabase, vil man finne ut at ordet er klassifisert som medisinsk ord innen psykiatri og psykologi, og oversettes til jantelov på norsk, avund på svensk. Begge er dekkende, men gáđašvuohta er også noe mer. I Kautokeino er gáđašvuohta nesten som en egen kultur, noe "alle" snakker om, noe "alle" hater, men som likevel lever i aller høyeste grad. Hvordan går det an? Det er et mysterium. Men vær du sikker, i Kautokeino kommer du til å støte på den en eller annen plass, kanskje til og med der du venter det minst. Akkurat som lemenen.
Gáđašvuohta brukes for å jekke ned andre. "Du skal ikke tro at du er noe. Nei, det skal du hvertfall ikke tro. For det er du jo ikke." Men det uttales ikke høyt, for ingen skal få ta deg på det. Nei, gáđašvuohta er en kultur. En finurlig og meget avansert kultur. Det fins utallige historier å ta av, så mange opplevelser og erfaringer, men pisken skal ralle over den som forteller.
I disse dager fyller Kautokeinos Grand Ol' Lady og en av pionèrene innen samisk skole, Edel Hætta Eriksen, 90 år. Gratulerer med dagen! Ságat har en fin artikkel om dama, der hun blant annet sier: "Man skal aldri si at man er gammel. Det virker inn på psyken." Utrolig sant. Min far pleide også å si det samme, og han var aldri gammel i mine øyne selv om han sikkert var den eldste pappaen på hele skolen. Han var faktisk yngre til sinns enn de fleste andre foreldre og jeg hadde ingen problemer med å ta han med som reiseleder på klasseturen i 9. klasse selv om han var så å si pensjonist. Og turen ble uforglemmelig, og det samme ble han. Det er nå snart 3 år siden han døde og jeg savner ham fortsatt hver eneste dag.
Men nå skulle jo ikke dette innlegget handle om sorg og savn og sånne tunge ting, den skulle handle om alder. 20 år? 40 år? 60 år? 90 år? Enhver alder har sin sjarm. Man er på vidt forskjellige stadier i livet, det er forskjellige erfaringer, forskjellige liv og forskjellige tall, men det er fortsatt bare tall for meg. Alt avhenger av mennesket bak tallet. Man kan være gammel selv om man er ung, og ung selv om man er gammel, og nettopp derfor blir jeg også så veldig glad av å lese artikler om 90-åringer som ikke tenker på seg selv som gamle fordi det minner meg om at man aldri slutter å velge sitt eget liv. Man velger selv hvem man vil være, hele tiden. Slik du velger å se på deg selv, slik vil også andre etterhvert begynne å se deg. Vil du at andre skal tenke på deg som gammel eller ung, dum eller dyktig, stygg eller pen, feit eller fin? Da vet du hva du må gjøre!
Foto: BP / Barcroft Medi. Yoga instructer old teacher Bette Calman pose exercise
Jeg er en person med mange meninger om mange ting selv om jeg ikke snakker så høyt om dem bestandig. Jeg pleier å tenke at det er mine meninger, og andre mennesker har sine meninger, og sammen skal vi leve. Jeg ser ikke poenget med å mene i hytt og pine, men noen ganger blir jeg spurt om hva jeg mener om noe, gjerne at etter at jeg selv har spurt noen om hva de mener om det, og da blir det jo meningsutvekslinger. Noen ganger er vi enige, mens andre ganger igjen kræsjer vi totalt. I dag hadde jeg en slik opplevelse av total kræsj og det føltes ubehagelig fordi jeg på en måte ble irettesatt av vedkommende som hadde spurt hva jeg mente. "Hør nå, ikke vær så krass om det her, Berit". Men jeg var verken krass eller hard, jeg var bare uenig og sa det. Hva er poenget med å spørre om den andres meninger da, hvis man ikke tåler å bli motsagt? Forstå det den som kan. Jeg følte meg slem, for snille piker skal vel ikke mene noenting.
God dag, godtfolk, dette er en erklæring fra sjelenes dypeste dyp: Jeg er inspirert! Jeg har hatt bloggpause siden mai og jeg har nesten ikke skrevet noe siden, men plutselig ble jeg så inspirert etter en avisartikkel og en lengre telefonsamtale at det er bare å brette opp ermene, knekke fingrene og hamre løs på tastaturet. Jeg tror jammen meg at jeg har funnet meningen med blogging igjen!
Det er mange grunner til at folk blogger, og det har nok vært mange grunner til hvorfor jeg også begynte å blogge i sin tid. Det er fem år siden det, faktisk. Etterhvert forsvant forståelsen for de fleste av grunnene, men i dag fikk jeg en åpenbaring. Jeg håper jeg klarer å holde på den.
Jeg tenkte jeg skulle si noen ord om ærlighet. Jeg leste en artikkel om en blogg om selvskading i dag, en blogg som skrives av en 20 år gammel jente som skader seg selv. Hun kutter seg opp med barberblad og er generelt ikke særlig snill med seg selv. Hun forteller så ærlig om livet sitt og problemene sine at det er nesten litt skremmende, men så slo det meg; hvorfor i alle dager skal ærlighet være skremmende?
Ja, hvorfor skulle det det, er ikke ærlighet bra? Man skulle jo tro det, men er det nå egentlig det? Jeg tenkte jo selv til å begynne med at ærligheten til selvskaderjenta var litt skremmende. Plutselig får jeg vite mer om et menneske enn jeg strengt tatt ønsker. Kanskje jeg ikke ønsket å vite fordi sannheten var ubehagelig? For meg... Bildene var sterke og ordene var gjennomtrengende. For meg. Men hva med den ærlige personen, hva med jenta, er det ikke nøye med henne og det hun ønsker å formidle? Hva med det hun trenger?
Er det sånn vi mennesker er, og kanskje spesielt vi samer? Er vi redd ærlighet? Jeg tror nok at det kan være tilfelle til tider. Når ærligheten blir ubehagelig for oss selv, er det mye lettere å holde seg unna. Det er så mye lettere å trekke seg tilbake og unngå hele skjiten. Vi mennesker er så utrolig egoistiske, men vi kamuflerer det med begrepet omtenksomhet. Vi vil ikke blande oss inn.
Jeg har opplevd det selv også, at min ærlighet eller sannhet kan være vanskelig å svelge for enkelte. Jeg vet ikke hvorfor, men etter den nye selvinnsikten i dag antar jeg at det er fordi sannheten er ubehagelig. For dem. Jeg har tenkt mye på det i dag. Er det virkelig sånn vi vil ha det? Nei, sier iallefall jeg.
Tale er sølv, taushet er gull? Yeah right. Alle ting kan ikke ties ihjel. Og vi har alle et ansvar, både avsender og mottaker. Vi burde alle snakke sammen mer.
Jeg må avbryte bloggpausen min litt med min nye musikkvideo til låta "Eamifámut", produsert av Niels Ovllá Dunfjell. Håper du liker den! Jeg gjør iallefall det:)
Jeg gjør som Aylar og tar en pause fra bloggen min. Jeg er litt uinspirert til å blogge om dagen, og for at leserne skal slippe å gå innom bloggen og finne den like trøttende uoppdatert dag etter dag, er det bedre at jeg gir beskjed slik at man slipper å vente forgjeves.
Påska i Kautokeino var forøvrig veldig vellykket og artig og nå går jeg våren og sommeren i møte med et smil om munnen. Lysere tider ruler! :)
Og apropos Aylar, visste du at kjæresten hennes Ozan Øzerk visstnok er sønn til den eminente tospråklighetsguruen Kamil Øzerk som jobber på Samisk høgskole:)
Ønsker deg en fortsatt fin april og en strålende mai!
PS! Gratulerer Inger Johanne og Ole Thomas med bursdag i dag!
Utrolig artig å finne denne sangen på YouTube! En god gammel slager fra min barndom, med Ann-Jorid Henriksen og Amund Johnskareng. Sangen handler om miljøvern og at vi må ta vare på jorda, og temaet er like aktuelt den dag i dag!
"Manne bilidit eatnamiid? Eanan, min eadni, addá eallima. Manne bilidit eatnamiid? Dat mii lea duššan dat ii boađe šat" (Hvorfor ødelegger man jorda? Jorda, vår mor, gir liv. Hvorfor ødelegger man jorda? Det som har gått tapt, kommer ikke tilbake).
Jeg var på vei til Karasjok på jobb. Jeg satt i bilen min og hørte på radio og ante fred og ingen fare da jeg fikk høre om et angivelig reinkadaver i Gárggoluoppal som skremte bilister og skapte trafikkaos. "Gárggoluoppal?" tenkte jeg. "Der kjører jeg jo gjennom om 5 minutter! Så spennende!" Og nedtellingen begynte. En, tro, tre, fire, fem... Tenk at 5 minutter kan vare så lenge! Det føltes som en evighet før jeg begynte å nærme meg åstedet, og endelig var jeg der... Snart skulle jeg altså få se denne spøkelsesreinen! Og der sto den jammen. Kadaveret sto der tilsynelatende i fullt firsprang, akkurat som de hadde sagt på radio. Åstedet ja. Det føltes nesten litt viktig å være der akkurat da, like etter at de hadde fortalt om saken på radio. Jeg følte meg nesten som en politietterforsker der jeg stoppet bilen og knipset et bilde. Og her er det:
Skutertur på Finnmarksvidda en solrik dag i slutten av mars, det er jammen ikke verst. Og fiskelykke på toppen av det hele. Kan det egentlig bli mer perfekt? Årets første fisk er herved offisielt fanget, så det så! Glis! (Og et aldri så lite forsøk på å terge naboen....!) ;-)
Jeg hadde en kjempefin konsertopplevelse i Hetta i Finland i går. I anledning Márjjabeaivvit ble det arrangert en kulturkveld der studenter fra Samisk høgskole viste et teaterstykke om Johan Turi, og jeg hadde konsert sammen med Niels Ovllá. Her er noen bilder fra kvelden:
Fra teaterstykket:
I garderoben like før konsertstart:
Fra konserten:
Niels Ovllá:
Publikum, en fullsatt sal:
Det var virkelig en fin opplevelse å spille i Hetta! Idrettshallen var mer eller mindre full, og det var et lyttende publikum som verdsatte øyeblikket. En fryd å spille for! Jeg er takknemlig og ydmyk.
Bildene er knipset med min egen telefon av snille hjelpere, tusen takk til dere:)
Til helga er det Márjjábeaivvit i nabokommunen Hetta på finsk side. Der skal jeg spille konsert, sammen med Niels Ovllá. Det blir gøy! Det er jo en stund siden sist vi har spilt nå, faktisk to-tre måneder. Jeg gleder meg. Vi spilte i Hetta i september også, da med stor suksess. Det var en skikkelig opptur å holde konsert der, og vi håper jo selvfølgelig på samme stemning denne gangen også. Lørdag 26. mars altså, kl. 18 norsk tid. Velkommen!
I dag har jeg vært på årets første båltur sammen med naboene. Her sitter E-K og passer på kaffen mens jeg myser på sola og vekker pigmentene til live. Det var strålende vær, nesten påskestemning. Helt genialt! Og nå har vi en fiks ferdig bålplass, så neste gang blir det enda enklere å dra på tur. Anbefales!
Her er bålet, langt nede i gropa (det er utrolig mye snø i år!):
Visste dere at det fins noe som heter Oppmuntringstilsynet i Norge? De reiser rundt og holder foredrag om oppmuntring, samarbeid, anerkjennelse og kreativitet, med det målet å "skape handlingsmot og tenne kreativitet til å se, gripe egne positive muligheter i det man har, der man er". De driver også med oppmuntringssertifisering av enkeltagenter, lag, foreninger og lokalsamfunn:
Oppmuntringssaka i Norge står relativt svakt. Kritikk, syting og sutring er stadig høgt oppe på dagsorden i media – sjølv om vi er det rikaste landet i verda. Dette ynskjer vi å gjere noko med, og arbeider for at det skal byggjast eit sterkt nettverk av oppmuntringsagentar over heile landet. Med Oppmuntring som våpen kan (vid)underlige ting skje!
Jeg var så heldig at jeg fikk være tilstede på et slikt oppmuntringsforedrag her om dagen, og jeg må si at jeg ble skikkelig oppmuntret og inspirert! Jeg ble først og fremst mer bevisst min egen rolle i det miljøet jeg lever i. Alle mennesker eksisterer jo for en grunn, vi har alle vår rolle og plass i samfunnet. Men her kommer det interessante: Det er mye opp til oss selv hvilken rolle vi velger å ha!
Et samfunn er bygd opp av forskjellige mennesketyper. Noen er skikkelige glad-idealister av natur, noen er skjitnegative, mens andre igjen ikke bryr seg i det hele tatt. Noen sier kanskje: "Jeg orker ikke dra på møtet, det er ingen vits, dem får ikke noe til uansett". Og hvis ingenting skjer i løpet av den nærmeste uka, sier man kanskje: "Hva var det jeg sa?" Da er man et typisk "Hva var det jeg sa-menneske". Andre eksempler på mennesketyper er de som forventer at noen andre skal ta seg av saken, "Noen-andre-typen". Og så har vi de som prøver å være positive og oppmuntre andre, men som ikke får det helt til. "2-klapp-på-skulderen-typen". Han eller hun klapper sin kollega oppmuntrende på skulderen, men uten å si hvorfor slik at kollegaen kan forstå hvor vedkommende vil hen. Tanken var god, men budskapet nådde ikke frem. Det var "2-klapp-på-skulderen-typen".
(Kan hende at jeg dikter opp noen betegnelser her selv, altså. Alt kommer ikke fra Oppmuntringstilsynet fordi jeg ikke husker alt til punkt og prikke...)
Sånn kan vi fortsette i det uendelige. Det fins utrolig mange forskjellige mennesketyper på hver arbeidsplass/organisasjon/samfunn. Noen er sikkert født glade, mens noen er født sure, men de aller fleste av oss kan helt sikkert gjøre noe med vår egen oppførsel. Vi kan bli mer bevisste på oss selv og vår egen påvirkningskraft på andre mennesker og ikke minst det miljøet vi lever i. Vi kan faktisk velge å engasjere oss og velge å bry oss om det som skjer rundt oss. Vi kan velge å bli JA-mennesker og spre positiv energi rundt oss i stedet for å være ÆSJ-NEI-mennesker og ødelegge den energien som andre prøver å skape.
Vi burde alle gjøre som Oppmuntringstilsynet fra tid til annen: Å gi et oppmuntringskort eller en annen type oppmuntrende oppmerksomhet til personer i nærmiljøet vårt for å skape trivel. Vi vil jo alle ha det bra i livet, selv om det i følge Oppmuntringstilsynet (etter mange års erfaring) fins mennesker som absolutt nekter å ta i mot all form for oppmuntring! Tenk!
Det er herved bevist at det fins 200 samiske ord for snø, og vel så det. Bare ta en titt på denne artikkelen. Selve artikkelen er skrevet av en påståelig lektor som mener at det umulig kan finnes så mange snøord på samisk, men han blir elegant avfeid på kommentarfeltet av en flittig sjel som har tatt seg tid til å lage en ordliste på 205 ord. Antakeligvis fins det enda flere!
Tusen takk til personen som jobbet frem lista! Den kommer jeg til å bruke selv. En perfekt måte å vise hvor rikt samisk språk faktisk er. Sámegiella gollegiella:)
Denne jenta kjenner jeg. Heidi Solheim. En kruttønne på scenen! Hun og bandet hennes Pristine fra Tromsø har fått terningkast 5 i VG for konserten de holdt på By:Larm i helga. De har også vunnet bluescupen på Notodden Blues Festival 2010. Kjempekult at det går så bra med dem! Men jeg lurer på hvem organist og reineier Oskar Oskal fra Kautokeino er... ? :)
Klærne hennes er kanskje ikke alltid like fornuftig, men musikkmessig er hun ikke dum, den godeste Lady Gaga. Dette er den nyeste låta og er delvis spilt inn i Oslo. Og, for å sitere henne selv: - Den handler om noe som er mye dypere enn en leppestift, parykk eller en kjøttkjole. «Born this way» handler om hva som holder oss våkne om natta – og om det som skremmer oss, sa hun ifølge MTV under konserten i Polen.
I'm beautiful in my way, 'Cause God makes no mistakes I'm on the right track, baby I was born this way
Den satt, tenker jeg;-)
Lady Gaga er en flink musiker og skribent, men kan hun ha hentet inspirasjonen sin her, og kanskje litt her og muligens her.
