mandag 1. januar 2018

Buorre ođđa jahki 2018


Sávan buohkaide hui buori ođđa jagi, ja giitu vássan jagi ovddas!


torsdag 19. mars 2015

Program for Kautokeino-påska 2015

Ja nå er det straks påsketider igjen, og som vanlig florerer det med forskjellige program og plakater rundt omkring:) Da er det ikke annet å gjøre enn å gripe fatt datamaskinen, starte innsamlingsaksjonen og oppdatere bloggen igjen med det årlige innlegget mitt der jeg samler alt på ett ark. (Jeg er blitt bra kjedelig på bloggfronten...!) Gi for all del beskjed hvis noe mangler eller hvis det kommer endringer uten at jeg får det med meg, så føyer jeg det inn! Programmet oppdateres helt frem til the bitter end og siste arrangement er vel overstått. Ønsker alle en oversiktlig påskefeiring. Heia Kauto!


Last ned påskeprogrammet her i PDF-format (norsk)


 Evt. klikk på bildet nedenfor og zoom inn.








fredag 14. mars 2014

Kautokeinos påskeprogram 2014

I år som i fjor har jeg laget en oversikt over det som skjer i påska i Kautokeino. Det er et foreløpig program, men jeg oppdaterer det fortløpende etterhvert som jeg finner mer informasjon rundt omkring. Arrangørene har gjerne egne plakater og programmer, men jeg følger med. Og har du tips om ting som skjer, men som ikke står her, ikke nøl med å ta kontakt! Poenget er å gjøre det mest mulig oversiktlig for publikum. Heia Kauto! :)

Last ned programmet i PDF - norsk versjon

Viečča prográmma PDF-hámis - sámegillii



Evt. klikk på bildet nedenfor og zoom inn. 










mandag 25. mars 2013

Her finner du full oversikt over Kautokeinos påskeprogram 2013. Det er ikke så verst, alikavel! Det gjelder bare å få alt samlet:) Klikk på pdf-linken eller bildet og gjør deg klar til festival du også! :)

Hei folkens. Nå er påskefestivalen i Kautokeino i gang og alle hjerter gleder seg, mitt inkludert! Jeg satte meg ned for å finne ut hva som egentlig skjer her i år, men det skulle vise seg å bli en selsom affære. Det var rett og slett umulig å finne en ordentlig oversikt over alle aktiviteter og arrangementer i bygda i påska fordi alle arrangører har egne plakater og program. Derfor tok jeg saken i egne hender og samlet all info fra de forskjellige plakatene og facebook-sidene på ett ark, der alt står. Gi gjerne beskjed hvis noe mangler, så skal jeg føye det inn! Vi kan da ikke ha på oss at Karasjok-programmet er større og bedre enn Kautokeino sitt! Og det er det jo ikke, når alt kommer til stykket og helhetsbildet er klart!:)

Trykk her for pdf-versjon!

Evt. trykk på bildet nedenfor og zoom inn.





tirsdag 12. februar 2013

Smak av Kautokeino midt i tjukkeste Paris

Ja, jeg er altså fortsatt i Paris. Nå har jeg vært her i snart to uker og trives fortsatt. Eller rettere sagt, trives stadig bedre! Man oppdager nye ting ved byen hver dag, og jeg har begynt å føle meg godt hjemme uten snø og kulde. Det er rart å høre nytt hjemmefra om hvor mye snø det er der nå (ikke siden 1989 har det vært mer snø enn i år). Men selv i Paris kan man finne en smak av Kautokeino der man minst venter det. I går var jeg på en fin restaurant og tenkte at nå skal jeg spørre servitøren om hva de anbefaler. "White fish", svare hun. "The fish her is really good!" Ok, svarte jeg. Da prøver jeg det. Stor var derfor overraskelsen da jeg fikk servert dette:


Sik! Haha! God, gammeldags sik, som tatt fra Oskáljávri! :)
Men det var nydelig! Det var virkelig det, servitøren hadde rett:)
Nam, så jeg nyter smaken av Kautokeino her i verdensmetropolen:)



onsdag 6. februar 2013

Sámi álbmotbeaivi / Samefolkets dag

 Foto: Åserud, Lise/SCANPIX

Lihkku beivviin/gratulerer med dagen til alle saman i dag. Det er nemlig Sámi álbmotbeaivi/Samefolkets dag, hurra! Lihkku beivviin også til min niese Inger Máret som har bursdag i dag! Og lihkku beivviin til Ann-Mari Andersen som vant Kautokeino kommunes kulturpris i dag! Utrolig velfortjent!

Edit 07/02-13: Les artikkel om Ann-Mari og kulturprisen i dagens Altaposten.

mandag 4. februar 2013

Snapshots fra Paris

Vi dro på bowling mens vi ventet på at klokka skulle bli flytte-inn-i-hybelen-tid.


Her er resultatet. De gamle er fortsatt eldst, o' YEAH!


Musèe du Louvre må selvfølgelig besøkes når man er i området. 
For en utrolig flott plass! 
Personlig syns jeg dette området var mer severdig enn Eiffeltårnet og Triumfbuen.
Her ble forresten deler av Da Vinci-koden spilt inn, se promobilde nedenfor:


_______________________________________



Ikke langt unna Musèe du Louvre, her med et parishjul og Eiffeltårnet i bakgrunnen.
Det kan være litt kaldt her i januar. Iallfall var det det i går. I dag har det vært mildt og fint.


Her er den nye pariserinnen installert i sitt nye hjem. 
Vi har superraskt internett her, fint for nerder som oss:)



Her er en av lappene hybelvertinnen etterlot på veggen. 
Et godt tips for Risten Biret Elle å ta med seg videre.
Og for alle andre også. 
Noe vidunderlig kan alltid skje, bare man holder øynene oppe.


Jeg fant yoghurt-heaven på supermarkedet! 
Det var to slike hyller stappfulle av forskjellige typer yoghurt! 
Jeg gleder meg til frokost i morgen:)


En av de utallige metro-stasjonene vi har vært på...

PS! Jeg er allerede halvveis med bloggmålet mitt for 2013, nemlig at jeg skal ha minst 4 innlegg:)

søndag 3. februar 2013

Paris

Et lite comeback på bloggen :)

Det er over ett år siden sist jeg blogget, men siden jeg nå befinner meg i Paris, den ordentlige og ikke bare Nordens versjon, så er jeg jo nødt til å skrive noen ord. Jeg har tidligere bare vært to timer på fransk jord, i forbindelse med asketuren for snart tre år siden, men det fristet jo til gjentakelse og nå er jeg altså i Paris. Jeg skal være her i to uker og se til at niesen min Risten Biret Elle finner seg vel til rette som student. Hun blir boende her frem til sommeren.

På den tredje dagen jeg er her, har jeg begynt å bli ganske dreven med metro'en og finner frem over alt allerede. Den er veldig logisk, i motsetning til undegrunnsbanen i Oslo. Der skjønner jeg fortsatt ingenting. Vi bor på hotell, men på mandag flytter vi inn i hybelleiligheten som vi fikk skrevet kontrakt på i dag. Flott sted i en flott bydel - en lovende start! Selv om det sies at utleiebyråkratien i Frankrike er blitt nærmest håpløs de siste årene, så klarte vi å sjarmere til oss en leilighet uten noen former for dokumentasjon om cash og betalingsevne. Av og til er det nok å fortelle historier fra Kautokeino for å vekke troverdighet, merkelig nok :)

 Her følger en liten stemningsrapport med bilder:

På Champs-Élysées, en av verdens mest berømte gater, 
der alle de store motehusene holder til.

Skilt der det står Champs-Élysées

Triumfbuen

Titt tei fra hotellvinduet

Eiffeltårnet

Montemartre, det høyeste punktet i Paris.

En tilfeldig trubadur på metroen. Olalala o' Paris...

Pigalle. 
"Plassen vår" mens vi bor på hotellet.


PS. Jeg lover å blogge mer i 2013 enn i 2012. Da hadde jeg bare fire innlegg... :)

søndag 22. januar 2012

Besteforeldre og gamle dager

Jess. Nå er det lenge siden jeg har blogget. Jaggu meg på tide. Men jeg har vært opptatt med å finne et hjem til den bortkomne kattepusen jeg etterlyste et hjem til i siste blogginnlegg, og nå har han omsider fått seg et hjem, i Alta. Veldig bra.

Mine egne kattepuser har det også bra om dagen. Tubi er nylig blitt kastrert og er fortsatt litt pasient og sover for det meste, mens Tigris viste seg å være kastrert allerede og slapp det styret. Han er altså ingen villkattunge. Han har hatt et hjem engang, som har tatt seg bryet med å kastrere han, men så må noe ha skjedd som gjorde at han kom seg bort fra hjemmet sitt. Veldig veldig rart. Men nok om det. Alle er ikke like interessert i å høre om kattene mine til støtt og stadighet, selv om de opptar meg en god del i hverdagen.

Det jeg tenkte å blogge om i dag, handler om gamle dager. Om riktig gamle dager. Bare se her:


Dette er et bilde som min risteadni Biret Gáren la ut på Facebook i dag. Det er et bilde av mine besteforeldre sammen med venner og tre av barna sine, deriblant min far. Det er han gutten fremst i bildet. Min áhkku i midten, og min áddjá lengst til høyre.

Jeg ble så glad av å se dette bildet. Jeg har aldri sett det tidligere. Det er som å få et tilbakeblikk til livet før min tid og tida før min tid. Mine besteforeldre på fars side bodde i Oskal, to mil sør for Kautokeino. Min farfar døde 13 år før jeg ble født, og min farmor døde når jeg var 8 år gammel. Morfar døde da min egen mor var bare barnet, og min mormor døde før jeg fylte året.

Mine foreldre var begge oppe i årene når jeg ble født, hhv. 44 og 43 år gamle. Jeg har en del opplevelser og erfaringer med "gamle" foreldre som jeg gjerne kan dele ved en annen anledning, men det største savnet har vært nærværet av besteforeldre. Den eneste jeg husker av mine besteforeldre er farmor, men det er også bare såvidt.

Poenget mitt med dette innlegget er å oppmuntre folk til å ta vare på sine eldre. Dere som fortsatt har besteforeldrene deres i live, og alle dere som fikk bli kjent med dem og oppleve dem som voksne mennesker, dere er bra heldige! Vi andre må ta til takke med bilder. Og likevel, det som skremmer meg mest om dagen, er artiklene om mishandling av eldre.

Walk a mile in my shoes. Jeg savner å ha besteforeldre, det har jeg alltid gjort, men jeg er veldig takknemlig for oppegående foreldre og tanter og onkler. Jeg lærer stadig noe nytt av min mor, og ikke minst lærer jeg noe nytt om meg selv hver dag gjennom henne. Min far døde dessverre for tre år siden, men også døden kan gi lærdom.

De heldigste her i livet syns jeg er de som har unge besteforeldre. Tenk å være 10 år og ha en bestemor på 49... Og de som får oppleve sine oldeforeldre og tippoldreforeldre. En større gave finnes vel ikke?

Pappa er så utrolig lik min avdøde bror på det bildet her, at det er rent artig å se:) Man skal ikke kimse av gamle dager. Jeg vet at unge mennsker helst vil være kuule. Det er ikke få forventninger som stilles til dem heller, og gamle bestiser er ikke akkurat det kuuleste å vise frem til vennene sine, men plutselig en dag vil du skjønne hvor verdifulle eldre mennersker, besteforeldre, er. Ta vare på dem mens du kan.

Giitu Biret Gáren for bildet<3

onsdag 11. januar 2012

Katt trenger hjem!

Jeg har tatt inn en ny gjest, men det er kun midlertidig. Denne katta har vært uten et hjem i mange uker, den har oppholdt seg i ukesvis utenfor en barnehage i Gártnetluohkká i Kautokeino. Den har tydeligvis fått mat, for tynn er en ikke, men det er jo kaldt for en stakkars katt ute i Kautokeino i januarkulda. Er det noen som kan tenke seg å adoptere den? Hvis jeg ikke finner et hjem til den snarest, eller får plass på Kattehuset i Alta, kommer jeg til å levere den avliving hos dyrlegen.


Dette er en voksen katt som er vant med mennesker. Den må ha hatt et hjem en eller annen gang, men noe må skjedd. Si i fra om du vet noe! Det er sikkert mange som tenker at jeg er blitt "helt tullete med de kattene", men hva kan man gjøre? Jeg syns synd på dyr som lider.

torsdag 5. januar 2012

Tigris er en bølle

Tenkte at jeg må komme med ny oppdatering om katta siden så mange er interessert i han. "Alle" spør hvordan det går med katta:) Og jeg kan herved bekrefte at han har det helt fint. Han vokser både fysisk og mentalt, og er etterhvert blitt veldig trygg på meg. Faktisk så trygg at han bare gjør ting han ikke får lov til! Jeg har mitt fulle styr med å springe etter han og avverge ødeleggelser. Han klorer på skinnsofaen, hopper opp på bordet, spiser på kabler og ledninger, gnager på tørrforposen, river ned ting fra bord og stoler, maser om mat, ja i det hele tatt. Han er som en unge i verste alderen, full av energi...! Men samtidig er han så søt at det meste blir tilgitt. Ferske bilder:




På fremmede er han ikke helt trygg enda, og barn blir han litt skremt av. Jeg hadde besøk av en mor med en 3-åring her om dagen, og da gjemte han seg når de kom, enda de hadde en pose full av nykokt fisk med til han! Vi lette over hele huset uten å finne han. Det viste seg at han hadde gjemt seg bak vaskemaskinen på badet, og satt seg fast bak noen rør som kom opp fra golvet og inn i veggen. Plassen var akkurat stor nok for en liten katt, men løs klarte han ikke å komme seg. Bom fast satt han. Vi måtte trekke bort hele vaskemaskinen og lage litt større plass til han, og etter mye om og men klarte han å kreke seg ut derifra. Så litt vondt ut, men han klarte seg fint etterpå. Nå har jeg stappet en planke bak rørene sånn at han ikke skal sette seg fast igjen. Det er mange farer som lurer for en liten katt, men Tigris virker veldig forøyd om dagen. Det er artig å se slik fremgang:)

tirsdag 3. januar 2012

Jordmorboka

Nå er den tidligere omtalte jordmorboka ferdig og er mulig å bestilles fra guldalrec@gmail.com. Den kommer også i utvalgte bokhandler om kort tid. Hvis det for øvrig er noen av mine lokale lesere som knapt klarer å vente med å lese denne spennende skildringen fra en jordmors liv og virke gjennom 42 år, er det mulig å kjøpe boka av meg. Jeg har nemlig fått et lite lager til disposisjon som jeg får lov å selge for GuldalRec. Det er bare å stikke innom:)

Sjekk for øvrig den nye hjemmesida til forlaget.


fredag 30. desember 2011

Katta begynner å få kjøtt på beina

Nå har det gått 5 dager siden Tigris ble funnet i veikanten, mer død enn levende, og tilstanden hans blir stadig bedre. Faktisk begynner han å bli ganske lubben og selvtilfreds der han ligger og drar seg under vaskenskapet på badet. Han sover mye, og det er jo veldig bra. Jeg tror ikke han har fått så mye søvn de siste ukene, kanskje månedene.


"Jammen er det godt med mat!" Han sluker all maten rått, nesten uten å tygge. Av og til frykter jeg at den skal komme opp igjen med samme fart, men det har gått bra hittil. Han har bare hatt ett tilfelle av diaré, men han er glupsk, og burde absolutt lære seg spise litt saktere. Det vitner vel bare om at han ikke er vant å få så mye mat, og må skynde seg å spise mens den er der.


Men man må jo passe vekta også... :)


Katta er fortsatt ganske sky og skvetten av seg, og liker seg best under bord og skap, bak gitaren i hjørnet, bak sofaen, tv-benken, i buret eller andre steder der den er litt skjult. Den trives også på fanget hvis man holder den tett inntil kroppen. Ellers liker den å bli klødd på nesa, og maler masse når den blir tatt på. Men den har nok opplevd litt av hvert i sitt korte liv, det er veldig tydelig.

Jeg har fortsatt ikke funnet eieren til katta, men det skyldes iallefall ikke mangel på oppmerksomhet rundt saken. Både Ávvir og NRK Sápmi har laget sak om katta, og folk fra både fjern og nær engasjerer seg og lurer på hvordan det går med lillevenn. Det er mange dyrevenner der ute, det er kjempekoselig å vite:) Nå gjenstår det bare å finne eieren, si i fra om du hører noe.

mandag 26. desember 2011

En halvdød katt i grøfta

Jeg hadde en sterk opplevelse like før julemiddagen i dag. Vi fant en halvdød katt i vegkanten som var så stivfrossen at det bare såvidt var liv i den, og den mjauet så ynkelig at det var hjerteskjærende å høre på. Først sto jeg bare der og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg turte knapt å ta på katta, var redd for at den skulle klore, men jeg fant fort ut at det var ikke mye kampvilje igjen i stakkaren. Den hadde helt tydelig gitt opp, når til og med snuten var nede i sneen. Jeg trodde den skulle dø der rett foran øynene mine, men det virket samtidig så brutalt. Så jeg bestemte meg for å ta den i bur og inn i huset - og inn på varmekabelgulvet på badet.


Der lå den i 7 timer før det var særlig med bevegelse i den. Nå, 11 timer senere, er den kviknet litt til og har faktisk spist litt leverpostei flere ganger og drukket litt vann. Men den er utsultet og utmattet, det er faktisk et under at den ser ut til å overleve. Jeg har kanskje reddet et liv på juledagen, og det føles godt. Det gir noen tanker midt i alt det materialistiske vi omgir oss med.

Jeg ønsker alle en fortsatt god jul, ta vare på hverandre og eventuelle streifkatter som måtte komme deres vei! De har også et liv, og ingen liv er forgjeves.

onsdag 14. desember 2011

Suomaluodda er den nye New Orleans!

Må bare legge ut denne filmen. Min flinke slektning og nabo Anders Oskal spiller orgel med verdenskjent bluesartist Dana Fuchs på Notodden Blues Festival sommeren 2011. Sjekk soloen hans sånn cirka 4 minutter uti filmen. Det der kan han...! Nevnte jeg at han bor i Suomaluodda? :))

tirsdag 6. desember 2011

Skábmačuovggas 2011

I morgen, onsdag 7. desember, er det premiere på årets juleforestilling i Kautokeino, "Skábmačuovggas", i regi av Kautokeino kulturskole, Beaivváš Sámi Našunalteáhter og Dimitri Joavku. I tillegg har Elle Sofe Henriksen koreografert en dans sammen med en gjeng fra Kautokeino grunnskole og Samisk videregående skole og reindriftsskole, med blant annet min egen niese Risten Biret Elle Eira. Flinke!

Jeg var på generalprøven i dag og ble totalt imponert av enkelte numre! Kulturskolens sangtalenter er stjerner! De fortjener all applaus. Jeg fikk tårer i øynene av en av sangene fordi den var så sterk og så godt fremført, en egenkomponert sang skrevet av en 9-åring (!). For ikke å snakke om dansegruppa! De hadde laget en kjempetøff stálludans som du bare få med deg! Disse pluss mange andre kjempefine numre som helt sikkert vil få deg i rett julestemning:)

Forestillingen går over to dager, premieren er altså i morgen, onsdag 7. desember kl. 18 på kulturhuset i Kautokeino, og neste forestilling er torsdag 8. desember kl. 18 samme sted. Be there or be square! Alle billettinntekter går til Mama Sara Education Foundation for Masaai School Children.

Her fra fjorårets forestilling:

mandag 5. desember 2011

Givssideapmi

Se denne videoen, den taler egentlig for seg selv:

mandag 28. november 2011

Sealggeduogášteapmi

Ryktespredning er et utrolig utbredt fenomen i Kautokeino. Sikkert andre plasser også, men det er dette samfunnet jeg kjenner best og jeg vet at det iallefall er vanlig her. Sealggeduogášteapmi, bak-ryggen-snakking, ser ut til å være favoritthobbyen til veldig mange i bygda. Alle skal selvfølgelig ikke skjæres over en kam, alle er ikke sånn, men det fins de som stadig glemmer at "man skal tenke før man snakker, så man ikke snakker det man tenker..."

I helga la en jente ut dette innlegget i bloggen sin, der hun tar et oppgjør med rykter og folkesnakk. Hun er selv blitt utsatt for helt syke opplevelser, som hun selv sier det. Sterkt gjort av henne å ta til motmæle, det står det respekt av. Det er ikke lett å kjempe alene mot det store, sterke bygdedyret.

Man skal ikke tro på alt man hører og ikke si alt man vet, men likevel velger mange å gjøre nettopp det uten å ha noen som helst form for bevis. Man har bare "hørt det". Jeg har selv vært tema for rykter og vet hva det vil si, og jeg har konkludert med at sealggeduogášteapmi er rett og slett feigt. De som baksnakker andre er feiginger som ikke tør å spørre den det gjelder rett ut. De tør ikke å se deg i øynene og innrømme hvor nysgjerrige de faktisk er.

Sealggeduogášteapmi er et valg, mener jeg. Man kan faktisk velge om man vil være en del av denne kulturen eller ikke. Jeg hører selv de utroligste ting om folk innimellom, men jeg velger å ta det meste med en klype salt frem til det motsatte er bevist. Jeg hører også ting som sannsynligvis ER sant, men det viktigste av alt er kanskje likevel å huske at man kan også velge om man vil si det man hører videre eller ikke. Jeg liker ikke ryktespredning, derfor har jeg gjort et bevisst valg for meg selv for mange år siden om at jeg ikke vil være en del av slike uverdige handlinger. Jeg vil ikke at mitt navn skal nevnes som kilde til slarv, derfor er jeg nøye med å ikke spre rykter. Det er et bevisst valg også andre kan ta. For meg ville det rett og slett være flaut om noen skulle si: "Har du hørt?! Berit fortalte at ... bla bla bla". Grøss. Det handler om selvrespekt.

Sokrates sin trippelfiltertest er en kjekk påminnelse i denne sammenhengen:

I det gamle Helles var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt. En dag møtte Sokrates en bekjent som sier “Sokrates, vet du hva jeg akkurat hørte om en venn av deg?”. “Vent litt” sa Sokrates – “før du forteller meg noe i det hele tatt vil jeg at du skal gjennom en liten test. Jeg kaller den trippelfiltertesten.”

“Trippelfilter?” sa den andre. “Ja, akkurat” svarte Sokrates og fortsatte “før du forteller meg noe som helst om min venn vil jeg at informasjonen din skal filtreres. Det første filteret er sannhet. Er du sikker på at det du skal fortelle meg er korrekt (sant)?”. “Nei” svarte mannen “jeg hørte akkurat om det og..”.

“OK” sa Sokrates, “så du vet ikke sikkert om det du skal fortelle er sant eller usant. La oss prøve det andre filteret. Det er et filter jeg kaller godhet. Er det du skal fortelle meg om min venn noe som er bra?”. “Vel, det er vel nærmest det omvendte…”. “Jaha” sa Sokrates, “du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant heller. Du kan likevel passere det tredje filteret – et filter jeg kaller nyttig. Er det du skal fortelle meg om min venn nyttig for meg å vite?”. “Nei, egentlig ikke” svarte mannen.

“Så konklusjonen er altså som følger” sier Sokrates – “det du skal fortelle meg er kanskje ikke sant, det er ikke bra og heller ikke nyttig…hvorfor vil du fortelle meg det i det hele tatt?”

fredag 25. november 2011

Bahás Biret

Jaggu meg ble navnet Berit populært igjen! Det blir stadig færre av oss, i hele 2010 var det faktisk under 4 babyer som fikk navnet Berit, men nå er vi plutselig i vinden igjen! Bokstavelig talt... Etter tips fra en venn på Facebook, ble jeg i går klar over at jeg har fått en storm oppkalt etter meg, stormen "Berit". Og den herjer kraftig på norskekysten! I dagens Ávvir blir uværet omtalt som "Bahás Biret", slemme Berit... Good one! :) Men det stemmer nok. Vi Berit'er kan nok bråke litt for å få den oppmerksomheten vi ønsker...

Foto: NRK

onsdag 23. november 2011

Ny musikkvideo

Ta en titt på denne ferske musikkvideoen med Ann-Mari Andersen og låta "Girdilan". Musikkvideoen er laget av min flinke nevø Niels Ovllá O. Dunfjell. Fantastisk resultat! Både låta og videoen er noe helt utenom det vanlige av det vi er vant med innen samisk musikk. Ta en titt, dette er tøffe saker! :))

tirsdag 22. november 2011

Sámi ædnan og rettigheter



Debatten om Grand Prix-låta "Sámi ædnan" ruller videre. Hvem har egentlig rettigheter til låta? NRK Sápmi hadde en sak om dette i dagens Ođđasat, ca. 08:14 minutter ut i sendinga. Ta en titt. Les også denne saken.

Jeg har jobbet en del med rettigheter til låter i og med at jeg er låtskriver, artist og plateselskap selv, og jeg har en del tanker rundt dette. Det er en interessant sak, men er den egentlig så komplisert som den kan virke? Har Hætta/Kjelsberg virkelig mistet sine rettigheter?

Kort sagt kan man si at rettighetene til en låt er tredelt; den som utgir låta, det vil si plateselskapet, har produsentrettigheter (forvaltet av Gramo), den som skriver låta har komponistrettigheter (forvaltet av Tono) og den som fremfører låta har utøverrettigheter (forvaltet av Gramo).

I Sámi ædnan-saken tror jeg det er en del misforståelser ute og går. Jeg tror man blander sammen de forskjellige rettighetene. Låta ble i sin tid utgitt av plateselskapet MAI, som dermed er produsent i denne sammehengen. De eide innspillingen. Da selskapet ble nedlagt, ble rettighetene til innspillingen solgt til Universal Music. Så vidt jeg kan se har alt foregått rent og ryddig. Det eneste ankepunktet her er hvorvidt det var realt gjort av direktøren i MAI, rent kameratslig sett, å selge rettighetene til Universal i stedetfor Hætta/Kjelsberg, men antakeligvis ville et digert selskap som Universal ha betalt mer uansett.

Som plateselskap mener jeg at disse rettighetene aldri har tilhørt Hætta/Kjelsberg og de har således ikke mistet noen rettigheter heller. Dette er rettigheter som tilhører plateselskapet som utgiver, for sånn er det jo med plateselskaper. Det er produsentrettighetene de skal tjene sine penger på, og det er det som er hele forretningsideen bak et plateselskap. Det er derfor mange velger å starte egne plateselskap, for å ha full kontroll.

Kjelsberg og Hætta kan derimot få komponistrettigheter hvis de har skrevet låten selv, men i følge Ođđasat er det visstnok Marit Hætta Ketola som har laget joiken, ikke Mathis Hætta, men det er en annen diskusjon partene selv bør ta. En rask surferunde på Tono sine medlemssider viser likevel at Hætta og Kjelsberg er begge registrert som komponister på diverse versjoner av Sámi ætnan/Sámi eatnan, men jeg vet ikke om Grand Prix-versjonen er blant dem. Uansett, åndsverkretten til en låt kan ingen plateselskap ta fra noen, den saken er klar. Det eneste som er uklart her er om det er Mathis Hætta eller Marit Hætta Ketola som har laget joiken, og det burde jo ikke være en umulig oppgave å finne ut av. Eventuelt vil Marit Hætta Ketola være den største taperen i saken.

De eneste rettighetene det ikke fins noen ankepunkter på, derimot, er utøverrettighetene til duoen. Det er ingen som helst tvil om at det er de to som fremfører låta, det ser vi jo på YouTube-snutten også lenger oppe. Og hvis de ikke har gjort det allerede, så bør de melde seg inn i Gramo og registrere låta fortere enn flint. Både plateselskap, komponist og utøver vil jo tjene penger hver gang låta spilles på radio, TV eller film for den saks skyld, også den berømte nye skrekkfilmen som er årsak til nyoppblussingen av debatten, og jeg er ganske sikker på at Sámi ætnan er en låt som fortsatt genererer mye penger, 30 år etter utgivelsen.

Hvis Hætta/Kjelsberg vil ha full kontroll på låta, vil jo det smarteste være å spille den inn på nytt og utgi den selv. Da kan ikke Universal Music hindre dem i å bruke låta som de selv vil, for den nye innspillingen vil de jo ikke lenger ha produsentrettigheter til. En nyinnspilling 30 år etter kan dessuten bli en skikkelig hit! Og hvis Marit Hætta Ketola virkelig mener at det er hun som har komponert joiken, og ikke Mathis Hætta, da bør hun ta dette opp med Tono.

EDIT 23.11.11: Det fins også noe som heter forlagsrettigheter, og hvis duoen har underskrevet en slik kontrakt med MAI, kan de ha gitt plateselskapet rett til å forvalte andeler i selve musikken, og ikke bare den aktuelle innspillingen. Da er det evt. disse rettighetene Hætta/Kjelsberg mener ble solgt til Universal. Da vil plateselskapet fortsette å tjene penger på låta uansett hvem som spiller den inn, men de ideelle rettighetene til låta vil komponistene og utøverne fortsatt ha, gjennom Tono og Gramo. De vil alltid tjene penger på låta med sin opphavsrett.

Det var mine tanker om den saken. Jeg er opptatt av åndsverk og mener at rett skal være rett, noe som ikke alltid er så lett når det gjelder joik. Ønsker partene fortsatt lykke til og gleder meg til å høre om det endelige utfallet!

mandag 14. november 2011

Čiegadeapmi

Jeg vet at disse (u)kulturelle innleggene mine ikke akkurat varmer våre stolte hjerter, men jeg syns ikke det gjør noen skade å skue litt på sin egen navle, tygge litt på det og ikke minst sette ord på det. For egentlig skal jo alt feies under teppet, dekkes over, pyntes på. Čiegadeapmi...

Vi samer er et stolt folk. Vi er stolte over vår kultur og våre tradisjoner, vårt språk og våre nedarvede kunnskaper. Vi er et naturfolk. Vi har duodji, reindrift, joik, slekt, lavvo, garnfiske, notfiske og 200 ord for snø. Vi nyttiggjør oss av det meste på reinsdyret, og lager de vakreste smykker av resten. Vi har bryllup med 2000 gjester, og store og kostbare konfirmasjonsselskap, bursdagsselskap, slektstreff og festivaler. Vi har kofte med stæsj til en hel liten formue. Vi har Samisk høgskole, samiske barnehager, samiske skoler, samisk barne-tv, Sameting og sameforeninger. Vi har til og med egen samisk halvtime.

Vi har vært langt nede historisk sett, men ting har tatt seg opp. Det går bra med oss nå. Vi snakker varmt om våre overnevnte suksesser, vi tar vare på familien og dekker over hverandres tabber, fordi det skal gå bra med oss. Og der kommer mitt neste poeng inn: Gjennom den samiske stoltheten og den samiske barneoppdragelsen lærer vi allerede fra barnsben av om čiegadeapmi. Om det å feie ting under teppet, og dysse og hysje ned det vi ikke er så stolte av. Det som kan ødelegge fasaden.

Vi krangler ikke når andre hører. Vi kjefter ikke på ungene når andre hører. Vi forteller ikke at broder'n sitter i fengsel eller at partneren har vært utro. Vi innrømmer ikke at sydenturen var tragisk eller at namsmannen ringte. Seksuelle overgrep, barnemishandling, rusproblemer, depresjoner, mentale problemer, spillegalskap, vold, voldtekter, fyllekjøring, tjuvslakt og underslag snakker vi ikke om. Faktisk så eksisterer de ikke, så lenge ingen utenfor familien vet om det. Čiegadeapmi. Og det er likevel nødvendig på mange måter, ellers vil man bli tråkket på av andre slekter og familier. Ellers vil badjelgeahččan trå i kraft... Det må vel bli neste tema å skrive om...

Ja, vi har mye å være stolte av, og jeg er veldig stolt av mange ting i min kultur, men ikke alt.

fredag 11. november 2011

Datadilla

Må innrømme at jeg er veldig frista av Apple om dagen. Sitter og funderer på om jeg skal bestille meg en iPad2, eller om jeg rett og slett skal peise på med en Macbook Air. Har lyst på en maskin som er både lettere og raskere enn monsterskiferen jeg nå bruker, en snart 5 år gammel HP...
Hjelpe meg... En Samsung Galaxy Tab hadde visst også vært kjekt å ha? Hva skal jeg gjøre? Alle koster masse penger, og jeg kan bare velge en... Tips? Det heller mest mot Macbooken i dag...

tirsdag 8. november 2011

NuorajTV

Gladnytt! Sametingsrådet foreslår fast tilskudd med 300 000 kroner årlig til det lulesamiske ungdomstilbudet NuorajTV. NuorajTV var verdens eneste samiskspråklige nett-tv tilbud for og av lulesamisk ungdom og ble etablert i 2010 som en prøveordning. Prosjektet har vært svært viktig for lulesamisk ungdom, men filmene er jammen meg artige for nordsamer og andre også!

Min personlige favoritt er filmen om Buohttá ja Biggi, med min flinke slektning Anne Silja Turi i rollen som Buohttá. De er to 80 år gamle pensjonister som driver med rapmusikk. Inspirasjonen henter de bl.a. fra SlinCraze og Rihanna. Råtasser! :)) Her er filmen,ta en titt du også.

For å få frem norsk tekst:
1. Start filmen.
2. Trykk på pil-knappen i avspillingsvinduet.
3. Trykk på "CC" og "Turn on Captions".


Se flere filmer på NuorajTV sin hjemmeside. Enjoy!

lørdag 5. november 2011

Med klaus i Kiruna

Hei, nå er jeg i Kiruna for første gang! I dag har jeg nemlig innsett at jeg aldri har vært her før. Jeg har kjørt gjennom sikkert tusen ganger, men jeg har visst bare kjørt gjennom. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen her. Jaja. Man lærer så lenge man lever.

Jeg ankom Kiruna sent i går kveld etter en hasardiøs og strabasiøs tur på speilholka med bil. Det gikk i 70 km/t på det meste og det tok ikke mindre enn 5 timer fra Kautokeino og hit. Jeg hadde bestilt rom på et visstnok populært hotell her i byen, Arctic Eden, som har fått veldig fine kritikker på nettet. Etter en halvtimes surring for å finne frem, og med et betydelig stressnivå i topplokket i og med at klokka nærmet seg 23.00 og tida for da resepsjonen stenger, fant vi frem til hotellet i en mørk bakgate - kl. 22.59. Det var på hengende håret, med andre ord. Så langt så vel.

Inngangspartiet var stilig pyntet med hvitsprayede trær og reinskinn og så veldig samisk ut. Kult. Lobbyen var også stilig og innbydende. Vi sjekket inn og fikk rom 111, en etasje ned fra resepsjonen. Vi gikk ned, og kom til en gang som luktet... tja, som en pub like før stengetid, i beste fall... Det var en lang og trang gang med vinduer det ikke gikk an å åpne. Vi fant rom 111, låste oss inn og kom til et stilig rom. Ja, jeg kan ikke si noe annet, fordi rommet var nyoppusset og hadde både steamdusj og DVD-spiller, noe jeg til dags dato ikke har sett på noen andre hotell jeg har bodd på. Plusspoeng for det. Men så gikk det ikke an å åpne vinduet. Senga tok hele rommet, og vinduet var spikra fast. Det var nesten litt klaustrofobisk, men klokka var så sent nå at resepsjonisten var dratt hjem og det var ikke annet å gjøre enn å akseptere tingenes tilstand.


På morgenen ble det frokost på Arctic Eden Restaurant, også det veldig flott og veldig samisk. Inspirerende, Thon Kautokeino burde ta seg en tur innom der! Men på spørsmål om å få byttet rom til ett med vindu som det går an å åpne, svarte resepsjonisten at det finnes ikke på hotellet... Ikke ett rom på hele hotellet med vinduer som det går an å åpne, tenk. Jeg vet ikke hvor brannforsvarlig det er, og sa: "Hva om det brenner?" Resepsjonisten svarte: "Men det er godkjent". Jaja, det får være så mye branngodkjent det bare vil, men når ikke jeg kommer meg ut hvis det begynner å brenne så føler jeg meg ikke trygg. Og iallefall ikke når vakta fra kvelden før hadde glemt fire stearinlys på bordet i lobbyen! (Det observerte jeg når jeg skulle hente lypsylen i bilen før jeg la meg). Jeg spurte også hvorfor internett ikke virker, og resepsjonisten svarte: "Nei, det vet jeg ikke. Ring support." Ikke så imøtekommende, med andre ord.

Det endte meg at jeg pakket kofferten og sjekket ut, og sjekket inn på Scandic Ferrum istedet . Wow, dette var noe helt annet! Luftig og stort og flott, og til og med stikkontakt rett ved siden av sengen til datamaskin og telefonlader. Og gratis kaffe i resepsjonen og hyggelig betjening. Her koser jeg meg. Også her er det samiske veldig synlig. Utsikten min her jeg sitter:


Jeg har lært at når jeg skal bestille hotellrom så må jeg faktisk begynne å spørre om det går an å åpne vinduet. Jeg har alltid tatt det for gitt, men sånn er det tydeligvis ikke overalt. Jeg har også lært at selv om jeg tror jeg har vært i en by, så trenger ikke det å være sant! Gjennomkjøring og togstasjon gjelder ikke...