Sealggeduogášteapmi

Ryktespredning er et utrolig utbredt fenomen i Kautokeino. Sikkert andre plasser også, men det er dette samfunnet jeg kjenner best og jeg vet at det iallefall er vanlig her. Sealggeduogášteapmi, bak-ryggen-snakking, ser ut til å være favoritthobbyen til veldig mange i bygda. Alle skal selvfølgelig ikke skjæres over en kam, alle er ikke sånn, men det fins de som stadig glemmer at "man skal tenke før man snakker, så man ikke snakker det man tenker..."

I helga la en jente ut dette innlegget i bloggen sin, der hun tar et oppgjør med rykter og folkesnakk. Hun er selv blitt utsatt for helt syke opplevelser, som hun selv sier det. Sterkt gjort av henne å ta til motmæle, det står det respekt av. Det er ikke lett å kjempe alene mot det store, sterke bygdedyret.

Man skal ikke tro på alt man hører og ikke si alt man vet, men likevel velger mange å gjøre nettopp det uten å ha noen som helst form for bevis. Man har bare "hørt det". Jeg har selv vært tema for rykter og vet hva det vil si, og jeg har konkludert med at sealggeduogášteapmi er rett og slett feigt. De som baksnakker andre er feiginger som ikke tør å spørre den det gjelder rett ut. De tør ikke å se deg i øynene og innrømme hvor nysgjerrige de faktisk er.

Sealggeduogášteapmi er et valg, mener jeg. Man kan faktisk velge om man vil være en del av denne kulturen eller ikke. Jeg hører selv de utroligste ting om folk innimellom, men jeg velger å ta det meste med en klype salt frem til det motsatte er bevist. Jeg hører også ting som sannsynligvis ER sant, men det viktigste av alt er kanskje likevel å huske at man kan også velge om man vil si det man hører videre eller ikke. Jeg liker ikke ryktespredning, derfor har jeg gjort et bevisst valg for meg selv for mange år siden om at jeg ikke vil være en del av slike uverdige handlinger. Jeg vil ikke at mitt navn skal nevnes som kilde til slarv, derfor er jeg nøye med å ikke spre rykter. Det er et bevisst valg også andre kan ta. For meg ville det rett og slett være flaut om noen skulle si: "Har du hørt?! Berit fortalte at ... bla bla bla". Grøss. Det handler om selvrespekt.

Sokrates sin trippelfiltertest er en kjekk påminnelse i denne sammenhengen:

I det gamle Helles var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt. En dag møtte Sokrates en bekjent som sier “Sokrates, vet du hva jeg akkurat hørte om en venn av deg?”. “Vent litt” sa Sokrates – “før du forteller meg noe i det hele tatt vil jeg at du skal gjennom en liten test. Jeg kaller den trippelfiltertesten.”

“Trippelfilter?” sa den andre. “Ja, akkurat” svarte Sokrates og fortsatte “før du forteller meg noe som helst om min venn vil jeg at informasjonen din skal filtreres. Det første filteret er sannhet. Er du sikker på at det du skal fortelle meg er korrekt (sant)?”. “Nei” svarte mannen “jeg hørte akkurat om det og..”.

“OK” sa Sokrates, “så du vet ikke sikkert om det du skal fortelle er sant eller usant. La oss prøve det andre filteret. Det er et filter jeg kaller godhet. Er det du skal fortelle meg om min venn noe som er bra?”. “Vel, det er vel nærmest det omvendte…”. “Jaha” sa Sokrates, “du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant heller. Du kan likevel passere det tredje filteret – et filter jeg kaller nyttig. Er det du skal fortelle meg om min venn nyttig for meg å vite?”. “Nei, egentlig ikke” svarte mannen.

“Så konklusjonen er altså som følger” sier Sokrates – “det du skal fortelle meg er kanskje ikke sant, det er ikke bra og heller ikke nyttig…hvorfor vil du fortelle meg det i det hele tatt?”

Čiegadeapmi

Jeg vet at disse (u)kulturelle innleggene mine ikke akkurat varmer våre stolte hjerter, men jeg syns ikke det gjør noen skade å skue litt på sin egen navle, tygge litt på det og ikke minst sette ord på det. For egentlig skal jo alt feies under teppet, dekkes over, pyntes på. Čiegadeapmi...

Vi samer er et stolt folk. Vi er stolte over vår kultur og våre tradisjoner, vårt språk og våre nedarvede kunnskaper. Vi er et naturfolk. Vi har duodji, reindrift, joik, slekt, lavvo, garnfiske, notfiske og 200 ord for snø. Vi nyttiggjør oss av det meste på reinsdyret, og lager de vakreste smykker av resten. Vi har bryllup med 2000 gjester, og store og kostbare konfirmasjonsselskap, bursdagsselskap, slektstreff og festivaler. Vi har kofte med stæsj til en hel liten formue. Vi har Samisk høgskole, samiske barnehager, samiske skoler, samisk barne-tv, Sameting og sameforeninger. Vi har til og med egen samisk halvtime.

Vi har vært langt nede historisk sett, men ting har tatt seg opp. Det går bra med oss nå. Vi snakker varmt om våre overnevnte suksesser, vi tar vare på familien og dekker over hverandres tabber, fordi det skal gå bra med oss. Og der kommer mitt neste poeng inn: Gjennom den samiske stoltheten og den samiske barneoppdragelsen lærer vi allerede fra barnsben av om čiegadeapmi. Om det å feie ting under teppet, og dysse og hysje ned det vi ikke er så stolte av. Det som kan ødelegge fasaden.

Vi krangler ikke når andre hører. Vi kjefter ikke på ungene når andre hører. Vi forteller ikke at broder'n sitter i fengsel eller at partneren har vært utro. Vi innrømmer ikke at sydenturen var tragisk eller at namsmannen ringte. Seksuelle overgrep, barnemishandling, rusproblemer, depresjoner, mentale problemer, spillegalskap, vold, voldtekter, fyllekjøring, tjuvslakt og underslag snakker vi ikke om. Faktisk så eksisterer de ikke, så lenge ingen utenfor familien vet om det. Čiegadeapmi. Og det er likevel nødvendig på mange måter, ellers vil man bli tråkket på av andre slekter og familier. Ellers vil badjelgeahččan trå i kraft... Det må vel bli neste tema å skrive om...

Ja, vi har mye å være stolte av, og jeg er veldig stolt av mange ting i min kultur, men ikke alt.

En "háipi" kan takke seg selv...

Alt snakket om voldtekter i Oslo fikk meg til å tenke på mellomfagsoppgaven jeg skrev i samisk for en del år siden, om samiske ord og uttrykk for forskjellige menneskelige egenskaper, der jeg fant overveldende mange ord for negative kvinnelige egenskaper, og svært få om gutter og menn. Nå var dette bare en mellomfagsoppgave og ingen vitenskapelig forskning i så måte, men den er jo interessant likevel.

En jente kan være både háljas, himssas, háippas, heppar, cáicu, álbaniektu, bigán, buošši, háisi, hearci og det som verre er. De fleste av disse ordene går ut på dårlig seksualmoral og ubehersket sinnelag blant jenter, og når man ser dette i lys av ting som skjer ute i samfunnet der jentene ofte får skylda, som for eksempel voldtekter (ja hun ba jo om det, sånn som hun gikk kledd...) og uønsket graviditet (hun har jo "lurt" den stakkars gutten...), så kan man jo bare lure på hvor guttene er midt oppi det hele i grunnholdningene våre. Det fins ikke ord for dårlig seksualmoral blant gutter i det samiske språket, iallefall ikke som jeg kunne finne. Betyr det at dårlig seksualmoral blant gutter er noe som ikke eksisterer, eller noe som ikke skal snakkes om?

Selvfølgelig er det lurt å ikke drikke seg sanseløs, på samme måte som det er lurt å låse bilen og huset, men det er likefullt gjerningsmannen som stjeler og voldtar, ikke offeret. Likevel mener mange at jenter kan skylde på seg selv hvis de blir voldtatt, de gikk tross alt lettkledd eller var fulle. Háippit...

Jeg syns ikke det er noe kult at jenter skal bære skylden for voldtekter og overgrep, gutter er da tenkende vesener selv. Det forventes bare ikke like mye av dem. Og de vokser jo også opp med å høre hvor lettsindige og umoralske noen jenter kan være, og lærer man egentlig respekt for damer på den måten? Kanskje vi skal finne på nye ord for gutter også, slik at de også kan oppdras strengere og korrigeres mer?

Olggušteapmi

Velkommen til leksjon to i samisk språk og (u)kultur. Jeg har tidligere snakket om gáđašvuohta (del 1, del 2 og del 3) i bloggen, men i dag har jeg lyst til å ta opp et annet samisk ord jeg syns vi bør tenke litt på; olggušteapmi.

Vi forbinder ofte mobbing med stygge ord, knuffing, slåssing, kjefting, roping og juling. Konkrete ting. Stygge ting.Men det fins også noen skjulte teknikker som er mye vanskeligere å oppdage og definere. Olggušteapmi. Utstøting. Ekskludering.

Svarten også, jeg blir så sint bare av å tenke på dette!

Olggušteapmi er en mobbeteknikk der man ikke trenger å bruke så mange ord, man bare gidder ikke å leke med "den og den". Eller, for å bruke et mer voksent språk, man orker ikke å forholde seg til denne eventuelle personen av forskjellige grunner, som regel fordi vedkommende er annerledes enn en selv. Kanskje har man ikke den riktige hudfargen, den riktige legningen, det riktige språket, de riktige genene. Kanskje er man altfor feit, kanskje man stammer eller så er man bare "rar". Det kan være mange "grunner", og noen er riktig så flinke til å markere fordommene sine mot annerledesfolk.

Olggušteapmi kan komme til uttrykk på forskjellige måter, og i kombinasjon med andre teknikker, og det er vondt for den som blir utsatt for det. Og det "geniale" med denne metoden er at den er så skjult, så udefinerbar, så vanskelig å ta. Kanskje opplever man å bli skult på av folk man ikke kjenner engang, eller å bli oversett og utestengt fra praten på sosiale sammenkomster. Kanskje man opplever at kolleger drar på lunsj sammen uten å spørre deg, at folk reiser seg og går når man kommer inn i rommet, eller at praten forstummer straks man viser seg. Eller kanskje man opplever en vegg av taushet, der man nesten føler seg usynlig. Man bare føler seg annerledes, man føler seg nesten litt pestbefengt, uvelkommen, rar. Olggušteapmi er virkelig ikke trivelig, og olggušteapmi er virkelig ikke en kultur vi bør holde på.

Tenker du noen gang på hva slags påvirkning du har på andre eller hvordan din oppførsel kan oppfattes og såre? Det bør du gjøre, det bør vi alle gjøre. Ett enkelt menneske kan faktisk utgjøre hele forskjellen, på godt og vondt.

Gáđašvuohta - Del 3

Ja, nå er det altså tid for skattelister igjen. Skatteoppgjøret mitt kom i går, og det ble klart at jeg får litt penger tilbake på skatten. I dag ble pengene overført på konto og det føles herlig! Det er jo uventede penger jeg ikke har sendt faktura på, så jeg innrømmer gjerne at skatteoppgjøret har et visst spenningsnivå hvert år. "Får jeg tilbake på skatten eller ikke?" Og jeg fikk altså noen kroner tilbake, i år som i fjor.

Finfint, da vet du det. Det er nemlig ikke sikkert du hadde fått vite noe som helst om min økonomiske situasjon om jeg ikke hadde fortalt det selv, for det som er nytt i år er at man må skrive inn fødselsnummer og kode for å snoke i naboens inntekt og formue. Det er jo ikke sikkert at alle har disse tallene tilgjengelig akkurat når nysgjerrigheten banker på som verst. Før fikk man en avis i posten der hele bygda sto ramset opp, og man kunne fritt sjekke ut alle man ville uten noe om og men. Dette var ikke alltid så bra, for det kunne føre til mobbing på skolen på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon.

Ávvir har en veldig bra artikkel om dette temaet i torsdagens utgave, der Sunniva Juhls er intervjuet. Som datter til formuetoppene i Kautokeino har hun opplevd å bli mobbet på grunn av foreldrenes formue, og episodene har satt sine spor. Nå er det hennes barn som opplever å få kjipe kommentarer fordi de er så "rike". Sunniva poengterer at skattelister viser ikke alltid realiteten. Hun var ikke rik som barn og hun er ikke rik i dag, millionformuen til familien er bare tall på papiret på grunn av galleriet og dets innhold, men det tenker ikke folk på, de bare tolker i vei i hytt og pine. Hun minner om at selvstendig næringsdrivende ofte kan ha dårligere råd enn folk som hver måned får en pen lønnsutbetaling på konto.

Dette er et utmerket eksempel på mekanismene som foregår i samfunnet vårt. Jeg har ingen som helst grunn til å betvile Sunnivas erfaringer, for sånn er det her i Kautokeino. Folk elsker å sladre og skvaldre og kakle om andre, og èn fjær blir til både høns og kråker og sjurer og egg som gribbene skal leve av. Og jeg kan nesten høre hvordan enkelte som leser Ávvir reagerer på artikkelen og får enda mer å skvaldre om...

Jeg syns Sunniva er tøff som snakker om dette i avisa. Det er så utrolig viktig å få stukket hull i denne byllen. Det hører ikke hjemme noen steder at unger skal drive og mobbe hverandre på grunn av skattelister, de vet vel knapt nok hva det er! Og jeg syns det er kjempebra at skatteetaten strammer inn på innsynet!

Gáđašvuohta har mange ansikter, men bare ett mål: Å trekke andre med seg ned i gjørma. Rart at folk, og spesielt foreldre, ikke jobber mer for å eliminere denne dårlige egenskapen. Greit at man kan synes både det ene og det andre om sine medborgere, hvem gjør vel ikke det, men trenger man å si det høyt, og trenger man virkelig å lære opp neste generasjon til det samme?

Mánná han lea ruovttu speajal...

Gáđašvuohta - Del 2

Jeg har fått mange treff på det forrige blogginnlegget mitt, overraskende mange. Jeg tror muligens at det var et tema som interesserte folk, enten på den ene eller den andre måten. Noen syns kanskje det er teit av meg å skrive om det, noen tenker kanskje at jeg er negativ, mens andre kanskje kjenner seg igjen. Uansett så tror jeg vi er klar for del 2 i serien!

Gáđašvuohta ja. Den var det lille stygge dyret, ja. Lemenen. Jo mer jeg tenker på den sammenligningen, jo mer ligner det. I tillegg til det jeg ramset opp i går, så har begge et veldig høyt reproduksjonspotensiale og ingen av delene syns å ha noen åpenbare og alvorlige trusler mot eksistensen. Og i tillegg lever en veldig stor andel av den totale bestanden i Norge. Det er sant, bare les selv. Men nok om det.

Hva er det som gjør at voksne mennesker, fornuftige mennesker, plutselig kan endre seg fra grei til bøddel? Hvorfor er det så viktig for noen å finne feil ved andre, og hvorfor må gallen absolutt spys ut istedet for å spyles ned i dass? Det er fascinerende mekanismer i samfunnet, det der, jeg slutter aldri å undre meg. Men egentlig er det ikke så ille med de som spyr ut eder og galle, det er nesten verre med de som prøver å kvele en fjert. De som siver ut gasser i de skjulte og prøver å dekke over. De som gjør at du sitter der og lurer på hva som egentlig skjedde nå. Det stinker, men du skjønner ikke helt hvorfor. Rommet føles forurenset og du har ikke lyst til å være der mer, men du klarer bare ikke å sette fingeren på hva og hvorfor. Selvsagt ikke, det var jo en smyger. Og hva er det egentlig å gjøre med slike sleipinger som prøver å gasse ut folk i det skjulte? Først må man lufte ut, selvsagt, deretter må man prøve å lokalisere den skyldige, men hva så? Jo, da bestemmer man seg for å holde seg langt unna slike promperomper! Man kan ikke styre andres inn- og utgang av sure produkter, men man kan bestemme hvor man velger å plassere seg i forhold til dem!

Og hjemmet sitt skal man fylle med dufter av vanilje og lavendel:-)

Gáđašvuohta - Del 1

I dag tenkte jeg å ta fatt på et tema som sikkert kommer til å kreve flere blogginnlegg, nemlig gáđašvuohta. De som er vel befart i Kautokeino-samfunnet kjenner nok godt til dette begrepet, og de som ikke gjør det kan like gjerne lære seg det først som sist. Gáđašvuohta er ikke et vakkert ord og gáđašvuohta har ikke noe vakkert innhold, men det flommer over av det i samfunnet vårt likevel. Gáđašvuohta er som lemenen, den er overalt. Du møter den ute på tur, i skogen, på gangveien, utenfor butikken, i kirka, hos naboen, på fest, under bilen. Den kan til og med springe frem under din egen trapp, og passer du ikke på, vil den slippe inn i huset. Og hvem vil vel ha lemen i huset? Ingen, vil jeg tro. Likevel er det mange som slipper gáđašvuohta inn. Som velger å slippe den inn. Det er rart.

Hvis man søker gáđašvuohta på Samisk orddatabase, vil man finne ut at ordet er klassifisert som medisinsk ord innen psykiatri og psykologi, og oversettes til jantelov på norsk, avund på svensk. Begge er dekkende, men gáđašvuohta er også noe mer. I Kautokeino er gáđašvuohta nesten som en egen kultur, noe "alle" snakker om, noe "alle" hater, men som likevel lever i aller høyeste grad. Hvordan går det an? Det er et mysterium. Men vær du sikker, i Kautokeino kommer du til å støte på den en eller annen plass, kanskje til og med der du venter det minst. Akkurat som lemenen.

Gáđašvuohta brukes for å jekke ned andre. "Du skal ikke tro at du er noe. Nei, det skal du hvertfall ikke tro. For det er du jo ikke." Men det uttales ikke høyt, for ingen skal få ta deg på det. Nei, gáđašvuohta er en kultur. En finurlig og meget avansert kultur. Det fins utallige historier å ta av, så mange opplevelser og erfaringer, men pisken skal ralle over den som forteller.