søndag 16. oktober 2011

Ærlig inspirasjon

God dag, godtfolk, dette er en erklæring fra sjelenes dypeste dyp: Jeg er inspirert! Jeg har hatt bloggpause siden mai og jeg har nesten ikke skrevet noe siden, men plutselig ble jeg så inspirert etter en avisartikkel og en lengre telefonsamtale at det er bare å brette opp ermene, knekke fingrene og hamre løs på tastaturet. Jeg tror jammen meg at jeg har funnet meningen med blogging igjen!

Det er mange grunner til at folk blogger, og det har nok vært mange grunner til hvorfor jeg også begynte å blogge i sin tid. Det er fem år siden det, faktisk. Etterhvert forsvant forståelsen for de fleste av grunnene, men i dag fikk jeg en åpenbaring. Jeg håper jeg klarer å holde på den.

Jeg tenkte jeg skulle si noen ord om ærlighet. Jeg leste en artikkel om en blogg om selvskading i dag, en blogg som skrives av en 20 år gammel jente som skader seg selv. Hun kutter seg opp med barberblad og er generelt ikke særlig snill med seg selv. Hun forteller så ærlig om livet sitt og problemene sine at det er nesten litt skremmende, men så slo det meg; hvorfor i alle dager skal ærlighet være skremmende?

Ja, hvorfor skulle det det, er ikke ærlighet bra? Man skulle jo tro det, men er det nå egentlig det? Jeg tenkte jo selv til å begynne med at ærligheten til selvskaderjenta var litt skremmende. Plutselig får jeg vite mer om et menneske enn jeg strengt tatt ønsker. Kanskje jeg ikke ønsket å vite fordi sannheten var ubehagelig? For meg... Bildene var sterke og ordene var gjennomtrengende. For meg. Men hva med den ærlige personen, hva med jenta, er det ikke nøye med henne og det hun ønsker å formidle? Hva med det hun trenger?

Er det sånn vi mennesker er, og kanskje spesielt vi samer? Er vi redd ærlighet? Jeg tror nok at det kan være tilfelle til tider. Når ærligheten blir ubehagelig for oss selv, er det mye lettere å holde seg unna. Det er så mye lettere å trekke seg tilbake og unngå hele skjiten. Vi mennesker er så utrolig egoistiske, men vi kamuflerer det med begrepet omtenksomhet. Vi vil ikke blande oss inn.

Jeg har opplevd det selv også, at min ærlighet eller sannhet kan være vanskelig å svelge for enkelte. Jeg vet ikke hvorfor, men etter den nye selvinnsikten i dag antar jeg at det er fordi sannheten er ubehagelig. For dem. Jeg har tenkt mye på det i dag. Er det virkelig sånn vi vil ha det? Nei, sier iallefall jeg.

Tale er sølv, taushet er gull? Yeah right. Alle ting kan ikke ties ihjel. Og vi har alle et ansvar, både avsender og mottaker. Vi burde alle snakke sammen mer.

4 kommentarer:

Anonym sa...

endelig er du tilbake:)

Blondhild sa...

Så godt at du er tilbake i bloggverden. Interessant tema du tar opp. Jeg tror ikke at det er spesielt for samer at ærlighet og åpenhet kan skremme av og til. Jeg tror vi bryr oss innerst inne, men vi vil ikke blande oss inn og vil vi blande oss, så vet vi ikke helt hvordan vi skal håndtere det. Personlig føler jeg ikke ubehag med å lese om slikt, men jeg vet ikke alltid hvordan jeg kan være til hjelp eller møte mennesker som er så ærlig. Jeg tror at vi alle har godt av å høre om at livet ikke alltid trenger å være A4. Igjen...flott at du er i gang igjen

BeritOskal sa...

Tusen takk:)

Aili sa...

Ja, ærlighet varer lengst, det har ihvertfall jeg erfart :) Har faktisk vurdert å begynne å blogge om akkurat det, ærlighet og åpenhet :)