Snille piker mener ingenting

Jeg er en person med mange meninger om mange ting selv om jeg ikke snakker så høyt om dem bestandig. Jeg pleier å tenke at det er mine meninger, og andre mennesker har sine meninger, og sammen skal vi leve. Jeg ser ikke poenget med å mene i hytt og pine, men noen ganger blir jeg spurt om hva jeg mener om noe, gjerne at etter at jeg selv har spurt noen om hva de mener om det, og da blir det jo meningsutvekslinger. Noen ganger er vi enige, mens andre ganger igjen kræsjer vi totalt. I dag hadde jeg en slik opplevelse av total kræsj og det føltes ubehagelig fordi jeg på en måte ble irettesatt av vedkommende som hadde spurt hva jeg mente. "Hør nå, ikke vær så krass om det her, Berit". Men jeg var verken krass eller hard, jeg var bare uenig og sa det. Hva er poenget med å spørre om den andres meninger da, hvis man ikke tåler å bli motsagt? Forstå det den som kan. Jeg følte meg slem, for snille piker skal vel ikke mene noenting.