Ny samisk CD

Ta en titt på følgende video og hør smakebiter fra Ann-Mari Andersen sin nyeste CD "Hosianna!". Det er en vakker og stemningsfull plate med nye og gamle salmer, produsert av Stein Austrud. Jeg liker den utrolig godt og syns den passer for alle egentlig, selv om man ikke nødvendigvis er den aller mest religiøse der ute. Den gir rom for stemninger, ettertanke, stillhet og takknemlighet, og masse håp:)

"Hosianna!" er utgitt av Guldal REC, og kan bestilles fra guldarec@gmail.com

De viktige ting i livet

I kveld har jeg vært på trivelig bursdagsselskap hos min kjære kusine Kristine, der jeg traff mange koselig folk, både bekjente, venner og familie. I følge søsteren min som leser horoskop (hvor ofte hun gjør det og hvor mye hun tror på det får være en annen sak), skal jeg visstnok bruke mer tid på mine nærmeste i kommende horoskopsperiode. Det høres bra ut. Venner og familie er virkelig blant de viktige tingene i livet for meg, og det håper jeg at jeg alltid vil prioritere - selv om det går litt over støvleskaftene av og til med jobb og prosjekter...

Les denne historien du også, den er tankevekkende:

Syltetøyglasset og to kopper kaffe
Når tingene i ditt liv virker nesten uoverkommelige; når 24 timer pr. døgn ikke er nok, så husk syltetøyglasset og kaffen!

En dansk professor sto foran sine filosofistudenter med noen ting foran seg. Da timen begynte, tok han, uten å si et ord, frem et meget stort og tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om at det var det.

Så tok professoren en kasse med småstein fram, og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset lett, så småsteinene fordelte seg imellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset var fullt, og det mente klassen at det var.

Deretter tok professoren en kasse med sand fram og begynte å helle den opp i glasset. Sanden fylte naturligvis det resterende hulrommet i glasset. Igjen spurte han om det var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.

Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset. Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.

"Nåvel", sa professoren, da latteren var stilnet av. "Hvis dere nå forestiller dere, at dette glasset representerer deres liv. Golfballene er de viktige ting i livet - deres familie, kjærester, barn, helse, venner og yndlingspasjoner - de ting som, selv om alle andre ting gikk tapt, og bare disse tingene var tilbake, likevel ville gjøre deres liv fullkomment. Småsteinene er de andre tingene, som betyr noe - sånn som jobb, hus, bil osv.... sanden er alle de andre småting".

Professoren fortsatte: "Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det ikke plass til verken småsteinene eller golfballene. Det samme gjelder i livet. Hvis dere bruker all deres energi og tid på de små ubetydelige tingene, får dere aldri plass til det som er viktig for dere.

Vær oppmerksom på de ting, som er avgjørende for deres lykke. Lek med barna. Pass på helsen! Invitér deres partner på middag. Opplev kultur eller sport, ta en runde til på golfbanen eller gjør noe bra for samfunnet.

Det vil alltid være tid til å gjøre huset rent og ordne avløpene. Ta dere av golfballene først - de ting som virkelig betyr noe. Få styr på det dere vil prioritere - resten er bare sand."

En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte. Professoren smilte: "Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise, at uansett hvor fullstappet ditt liv synes å være, så er det alltid plass til et par kopper kaffe sammen med en venn!"

Olggušteapmi

Velkommen til leksjon to i samisk språk og (u)kultur. Jeg har tidligere snakket om gáđašvuohta (del 1, del 2 og del 3) i bloggen, men i dag har jeg lyst til å ta opp et annet samisk ord jeg syns vi bør tenke litt på; olggušteapmi.

Vi forbinder ofte mobbing med stygge ord, knuffing, slåssing, kjefting, roping og juling. Konkrete ting. Stygge ting.Men det fins også noen skjulte teknikker som er mye vanskeligere å oppdage og definere. Olggušteapmi. Utstøting. Ekskludering.

Svarten også, jeg blir så sint bare av å tenke på dette!

Olggušteapmi er en mobbeteknikk der man ikke trenger å bruke så mange ord, man bare gidder ikke å leke med "den og den". Eller, for å bruke et mer voksent språk, man orker ikke å forholde seg til denne eventuelle personen av forskjellige grunner, som regel fordi vedkommende er annerledes enn en selv. Kanskje har man ikke den riktige hudfargen, den riktige legningen, det riktige språket, de riktige genene. Kanskje er man altfor feit, kanskje man stammer eller så er man bare "rar". Det kan være mange "grunner", og noen er riktig så flinke til å markere fordommene sine mot annerledesfolk.

Olggušteapmi kan komme til uttrykk på forskjellige måter, og i kombinasjon med andre teknikker, og det er vondt for den som blir utsatt for det. Og det "geniale" med denne metoden er at den er så skjult, så udefinerbar, så vanskelig å ta. Kanskje opplever man å bli skult på av folk man ikke kjenner engang, eller å bli oversett og utestengt fra praten på sosiale sammenkomster. Kanskje man opplever at kolleger drar på lunsj sammen uten å spørre deg, at folk reiser seg og går når man kommer inn i rommet, eller at praten forstummer straks man viser seg. Eller kanskje man opplever en vegg av taushet, der man nesten føler seg usynlig. Man bare føler seg annerledes, man føler seg nesten litt pestbefengt, uvelkommen, rar. Olggušteapmi er virkelig ikke trivelig, og olggušteapmi er virkelig ikke en kultur vi bør holde på.

Tenker du noen gang på hva slags påvirkning du har på andre eller hvordan din oppførsel kan oppfattes og såre? Det bør du gjøre, det bør vi alle gjøre. Ett enkelt menneske kan faktisk utgjøre hele forskjellen, på godt og vondt.

En jordmors skildringer

Vanligvis pleier jeg ikke å blogge detaljer om jobben min da jeg er underlagt sterk taushetsplikt som tolk og er vant å holde kjeft, men denne gangen velger jeg å gjøre det siden prosjektet ikke tar skade av min plapring, heller tvert i mot, og siden sjefen syns at det er helt i orden. Jeg jobber for tiden for forlaget Guldal REC med en kjempespennende bok som skal utgis nå før jul. Jeg leser korrektur og gjør litt småpjusk med forlagsarbeid og koser meg glugg ihjel med gamle historier og et rikt og fargerikt språk som så levende skildrer en jordmors arbeid gjennom 42 års i Sameland. Det blir en utrolig spennende bok det her, og jeg anbefaler deg på det varmeste til å kjøpe den når den kommer ut i desember.

Boka er skrevet av Sara K. Hætta (Jordmor Sara) og heter "Jortamovra-Sárá bargu - 42 jagi Sámis / Jordmor Saras arbeid - 42 år i Sameland". Den er skrevet både på samisk og norsk, og er både en historisk og en språklig skatt for fremtiden. Dette er hennes andre bokutgivelse, hun debuterte i i fjor 85 år gammel. Tøff dame! :)

I boka skildrer hun livet som jordmor i Norges største jordmordistrikt gjennom 42 år. Vi får høre Jordmor Saras unike historier om hvordan det har vært å jobbe som jordmor i Norges største kommune, der legene ikke fantes på mange mils avstand. Hun har måtte ta seg til de fødende på vidda med hest og slede, sykkel, kjørerein, snowmobil, skuter, bil og fly. Hvordan var å komme til hus og gammer på vidda, å sitte på huk og ta imot barn på et reinskinn? Hun skilderer historier som da faren til det nyfødte barnet stoppet blodet til den fødende, da hun alene måtte reise med slede og rein med et dødfødt barn i en pappkasse framst i sleden, og da kjørereinen tok igjen snowmobilen og berget jordmorvesken på tur over vidda.

Hun tar oss også med på reisen da hun som ung samejente fra Kautokeino forbereder seg til å ta høyere utdanning i Oslo, der hun må reise med rein og slede til Sverige, og deretter med buss og tog til Oslo, og stå på togstasjonen med samevotter for å bli gjenkjent som eleven som skulle begynne på jordmorskolen. Hun tar oss med på jordmorskolen der hardt arbeid var det eneste som gjaldt for å klare seg. Dette er en ærlig, spennende og beskrivende skildring om pågangsmot og styrke hos en kvinne som trosset frykten for det ukjente i etterkrigstiden. Jordmor Sara er blitt belønnet med Kongens fortjenestemedalje for trofast tjeneste.

Glatte veier

Hei og god mandag. Heeerlige mandag! Min favorittdag! Det er så fint med ny uke og blanke ark og en verden full av muligheter. Jeg sitter på kontoret mitt hjemme - hjemmekontoret mitt - og ser ut gjennom vinduet mens jeg drikker dagens første kaffekopp etter deilig frokost med knekkebrød og makrell i tomat. Hadde helt glemt hvor godt makrell i tomat smaker på grove rugknekkebrød, og litt majones oppå. Men det var en digresjon.

Jeg titter altså ut gjennom vinduet og ser at det ligger litt snø på bakken. Ikke så mye enda, men litt. Snart kommer det mer. Søren også, jeg har glemt å rydde bort verandamøblene, det må jeg huske å gjøre før det kommer altfor mye. Jeg burde også sjekke om det ligger ting på bakken som må ryddes bort mens jeg fortsatt kan se dem. Sykkelen bør vel også inn snart? Tror du jeg kommer til å sykle mer i år? Hmm. Men det var visst også en digresjon.

Jeg ser ut gjennom vinduet og tenker på statusoppdateringer på Facebook. Noen skriver at det er veldig glatt i dag og at Norge er så dårlig på å strø veiene sammenlignet med Finland. Det er nok sant det. Jeg var selv ute og testet kjøreforholdene i går og må bare si at det lønner seg å være forsiktig, og det tror jeg gjelder uansett hvor du bor i landet. Oktober bør være forsiktighetens måned. Ønsker alle som skal på kortere og lengre kjøreturer i dag en riktig god tur og håper at alle kjører pent.

Foto: BA, arkiv

Vinsmakekveld - konklusjon!

Ja, nå har jeg vært på vinsmakekveld og må si at det var en utrolig artig opplevelse! Jan Tore Oskal presenterte 6 forskjellige rødvinssorter som vi skulle smake på, både alene og med mat til, mens Alfred Larsen sto for tapasbitene.

Vi var rundt 30 deltakere. Jeg lærte at maten kan gjøre den store forskjellen på om vinen er god eller ikke. En av vinene syns jeg rett og slett var dårlig for seg selv, men med mat til ble opplevelsen helt annerledes. Jeg konkluderte også med at jeg likte de italienske vinene best, og de portugisiske og spanske vinene dårligst. Den argentinsk vinen vi smakte var også veldig bra. Jeg lærte at viner fra Argentina, Australia, Chile og andre "varme" land alltid har gode årganger fordi de alltid får modne bær, europeiske viner er mye mer avhengig av klimaet, og årgangene kan variere ganske mye. For eksempel er 2002-vinene dårlige, mens 2005 og 2009 er veldig gode.

Jeg lærte om forskjellige druer, men husker bare Cabarnet Sauvignon, Syrah og Barbera. Barbera er Italias vanligste drue og den vinen likte jeg også best av alle. Jeg lærte også at det er sunt å drikke inntil to glass vin pr dag for kvinner, tre for menn, men det hjelper ikke å spare alle glassene til en og samme kveld i helgene...! :)

Alt i alt var det veldig lærerikt, selv om jeg fortsatt ikke klarer å smake om det er kirsebær-, vanilje eller eikesmak som er dominerende eller om den lukter innestengt, kork eller tåfis eller hva det nå måtte være. Tennene ble heller ikke så altfor blå, og jeg hadde en kjempetrivelig kveld! Var også gøy å spille noen låter etterpå. Ser frem til neste vinsmakekveld, forhåpentlig til våren med hvitviner! :))

Vinsmakekveld

Hei. Nå tror jeg det er greit med en liten pause fra heavy stuff og heller fokusere på litt koseligere ting i stedet. I dag skal jeg nemlig på vinsmakekveld og jeg gleder meg stort! Jeg skal lære om forskjellige viner og smaker og hva som passer til ulike typer mat. Iallefall tror jeg det er det jeg skal lære, blir jo spennende å se om kurset svarer til forventningene. Min tremenning Jan Tore Oskal, som er utdannet innen vinfeltet, skal kurse opp en gjeng viddefolk i vin- og matkultur sammen med Kautokeinos egen O' store gourmetchef Alfred Larsen, så det kan jo bli moro:)

Jeg har egentlig ikke peiling på vin, jeg lar stort sett designet bestemme, og siden jeg er så grønn på feltet tenkte at jeg at det er fint å blogge meg gjennom erfaringen for da vil jeg kanskje lære bedre.

Ok, da begynner vi: Jeg tror at vinsmakekveld innebærer 20 flasker vin linet opp på et bord, og deltakerne får utdelt hvert sitt rødvinsglass som vi skal passe på som gull under hele kurset. På det andre bordet er det masse mat. Kurslederen går rundt med hvit serviett over den ene armen, akkurat som en kelner, og skjenker litt vin i glassene våre mens han forteller avanserte ting om vin og druer, modningstid, geografiske områder og vinder i fra øst og vest. Så smaker vi, spytter ut i en diger metallbøtte, smaker en gang til og spytter ut. Iallefall ber han oss om å spytte, men noen hører ikke på og svelger bare rett ned mens de fniser. Så gjentar vi det hele 20 ganger inntil vi har kommet oss gjennom alle vinene. Innimellom smaker vi på litt forskjellig mat, og jeg blir fortvilet over meg selv for at jeg ikke klarer å skille mellom de forskjellige smakene av kanel, rosmarin, timian, einer, semiafrikanske druer og røkt sik. Til slutt er tunga og tennene mine så blå at jeg ikke tør verken å smile eller å se på folk lenger, og jeg lurer på hvordan i alle dager jeg skal kunne synge etterpå på den musikalske seansen som arrangeres senere på kvelden... (Note to self: Husk å ta med tannbørste!)

Nåvel, dette er mine antakelser om vinsmakekveld, basert på fordommer og ting jeg har sett på tv. Jeg aner faktisk ikke hva jeg har begitt meg utpå nå, men jeg gleder meg masse iallefall! Jeg har alltid hatt lyst å lære meg mer om viner, og jeg syns det er kjempegøy at Jan Tore ville komme til Kautokeino for å kurse oss opp! Takk også til Inger Johanne for initiativet!

Jeg kommer tilbake i morgen etter kurset med svar på alle mine dumme antakelser, og forhåpentligvis med mengder av ny kunnskap!! Vin kan jo være ren kunst! Cheers! :))

Gáđašvuohta - Del 3

Ja, nå er det altså tid for skattelister igjen. Skatteoppgjøret mitt kom i går, og det ble klart at jeg får litt penger tilbake på skatten. I dag ble pengene overført på konto og det føles herlig! Det er jo uventede penger jeg ikke har sendt faktura på, så jeg innrømmer gjerne at skatteoppgjøret har et visst spenningsnivå hvert år. "Får jeg tilbake på skatten eller ikke?" Og jeg fikk altså noen kroner tilbake, i år som i fjor.

Finfint, da vet du det. Det er nemlig ikke sikkert du hadde fått vite noe som helst om min økonomiske situasjon om jeg ikke hadde fortalt det selv, for det som er nytt i år er at man må skrive inn fødselsnummer og kode for å snoke i naboens inntekt og formue. Det er jo ikke sikkert at alle har disse tallene tilgjengelig akkurat når nysgjerrigheten banker på som verst. Før fikk man en avis i posten der hele bygda sto ramset opp, og man kunne fritt sjekke ut alle man ville uten noe om og men. Dette var ikke alltid så bra, for det kunne føre til mobbing på skolen på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon.

Ávvir har en veldig bra artikkel om dette temaet i torsdagens utgave, der Sunniva Juhls er intervjuet. Som datter til formuetoppene i Kautokeino har hun opplevd å bli mobbet på grunn av foreldrenes formue, og episodene har satt sine spor. Nå er det hennes barn som opplever å få kjipe kommentarer fordi de er så "rike". Sunniva poengterer at skattelister viser ikke alltid realiteten. Hun var ikke rik som barn og hun er ikke rik i dag, millionformuen til familien er bare tall på papiret på grunn av galleriet og dets innhold, men det tenker ikke folk på, de bare tolker i vei i hytt og pine. Hun minner om at selvstendig næringsdrivende ofte kan ha dårligere råd enn folk som hver måned får en pen lønnsutbetaling på konto.

Dette er et utmerket eksempel på mekanismene som foregår i samfunnet vårt. Jeg har ingen som helst grunn til å betvile Sunnivas erfaringer, for sånn er det her i Kautokeino. Folk elsker å sladre og skvaldre og kakle om andre, og èn fjær blir til både høns og kråker og sjurer og egg som gribbene skal leve av. Og jeg kan nesten høre hvordan enkelte som leser Ávvir reagerer på artikkelen og får enda mer å skvaldre om...

Jeg syns Sunniva er tøff som snakker om dette i avisa. Det er så utrolig viktig å få stukket hull i denne byllen. Det hører ikke hjemme noen steder at unger skal drive og mobbe hverandre på grunn av skattelister, de vet vel knapt nok hva det er! Og jeg syns det er kjempebra at skatteetaten strammer inn på innsynet!

Gáđašvuohta har mange ansikter, men bare ett mål: Å trekke andre med seg ned i gjørma. Rart at folk, og spesielt foreldre, ikke jobber mer for å eliminere denne dårlige egenskapen. Greit at man kan synes både det ene og det andre om sine medborgere, hvem gjør vel ikke det, men trenger man å si det høyt, og trenger man virkelig å lære opp neste generasjon til det samme?

Mánná han lea ruovttu speajal...

Gáđašvuohta - Del 2

Jeg har fått mange treff på det forrige blogginnlegget mitt, overraskende mange. Jeg tror muligens at det var et tema som interesserte folk, enten på den ene eller den andre måten. Noen syns kanskje det er teit av meg å skrive om det, noen tenker kanskje at jeg er negativ, mens andre kanskje kjenner seg igjen. Uansett så tror jeg vi er klar for del 2 i serien!

Gáđašvuohta ja. Den var det lille stygge dyret, ja. Lemenen. Jo mer jeg tenker på den sammenligningen, jo mer ligner det. I tillegg til det jeg ramset opp i går, så har begge et veldig høyt reproduksjonspotensiale og ingen av delene syns å ha noen åpenbare og alvorlige trusler mot eksistensen. Og i tillegg lever en veldig stor andel av den totale bestanden i Norge. Det er sant, bare les selv. Men nok om det.

Hva er det som gjør at voksne mennesker, fornuftige mennesker, plutselig kan endre seg fra grei til bøddel? Hvorfor er det så viktig for noen å finne feil ved andre, og hvorfor må gallen absolutt spys ut istedet for å spyles ned i dass? Det er fascinerende mekanismer i samfunnet, det der, jeg slutter aldri å undre meg. Men egentlig er det ikke så ille med de som spyr ut eder og galle, det er nesten verre med de som prøver å kvele en fjert. De som siver ut gasser i de skjulte og prøver å dekke over. De som gjør at du sitter der og lurer på hva som egentlig skjedde nå. Det stinker, men du skjønner ikke helt hvorfor. Rommet føles forurenset og du har ikke lyst til å være der mer, men du klarer bare ikke å sette fingeren på hva og hvorfor. Selvsagt ikke, det var jo en smyger. Og hva er det egentlig å gjøre med slike sleipinger som prøver å gasse ut folk i det skjulte? Først må man lufte ut, selvsagt, deretter må man prøve å lokalisere den skyldige, men hva så? Jo, da bestemmer man seg for å holde seg langt unna slike promperomper! Man kan ikke styre andres inn- og utgang av sure produkter, men man kan bestemme hvor man velger å plassere seg i forhold til dem!

Og hjemmet sitt skal man fylle med dufter av vanilje og lavendel:-)

Gáđašvuohta - Del 1

I dag tenkte jeg å ta fatt på et tema som sikkert kommer til å kreve flere blogginnlegg, nemlig gáđašvuohta. De som er vel befart i Kautokeino-samfunnet kjenner nok godt til dette begrepet, og de som ikke gjør det kan like gjerne lære seg det først som sist. Gáđašvuohta er ikke et vakkert ord og gáđašvuohta har ikke noe vakkert innhold, men det flommer over av det i samfunnet vårt likevel. Gáđašvuohta er som lemenen, den er overalt. Du møter den ute på tur, i skogen, på gangveien, utenfor butikken, i kirka, hos naboen, på fest, under bilen. Den kan til og med springe frem under din egen trapp, og passer du ikke på, vil den slippe inn i huset. Og hvem vil vel ha lemen i huset? Ingen, vil jeg tro. Likevel er det mange som slipper gáđašvuohta inn. Som velger å slippe den inn. Det er rart.

Hvis man søker gáđašvuohta på Samisk orddatabase, vil man finne ut at ordet er klassifisert som medisinsk ord innen psykiatri og psykologi, og oversettes til jantelov på norsk, avund på svensk. Begge er dekkende, men gáđašvuohta er også noe mer. I Kautokeino er gáđašvuohta nesten som en egen kultur, noe "alle" snakker om, noe "alle" hater, men som likevel lever i aller høyeste grad. Hvordan går det an? Det er et mysterium. Men vær du sikker, i Kautokeino kommer du til å støte på den en eller annen plass, kanskje til og med der du venter det minst. Akkurat som lemenen.

Gáđašvuohta brukes for å jekke ned andre. "Du skal ikke tro at du er noe. Nei, det skal du hvertfall ikke tro. For det er du jo ikke." Men det uttales ikke høyt, for ingen skal få ta deg på det. Nei, gáđašvuohta er en kultur. En finurlig og meget avansert kultur. Det fins utallige historier å ta av, så mange opplevelser og erfaringer, men pisken skal ralle over den som forteller.

Gammel?

I disse dager fyller Kautokeinos Grand Ol' Lady og en av pionèrene innen samisk skole, Edel Hætta Eriksen, 90 år. Gratulerer med dagen! Ságat har en fin artikkel om dama, der hun blant annet sier: "Man skal aldri si at man er gammel. Det virker inn på psyken." Utrolig sant. Min far pleide også å si det samme, og han var aldri gammel i mine øyne selv om han sikkert var den eldste pappaen på hele skolen. Han var faktisk yngre til sinns enn de fleste andre foreldre og jeg hadde ingen problemer med å ta han med som reiseleder på klasseturen i 9. klasse selv om han var så å si pensjonist. Og turen ble uforglemmelig, og det samme ble han. Det er nå snart 3 år siden han døde og jeg savner ham fortsatt hver eneste dag.

Men nå skulle jo ikke dette innlegget handle om sorg og savn og sånne tunge ting, den skulle handle om alder. 20 år? 40 år? 60 år? 90 år? Enhver alder har sin sjarm. Man er på vidt forskjellige stadier i livet, det er forskjellige erfaringer, forskjellige liv og forskjellige tall, men det er fortsatt bare tall for meg. Alt avhenger av mennesket bak tallet. Man kan være gammel selv om man er ung, og ung selv om man er gammel, og nettopp derfor blir jeg også så veldig glad av å lese artikler om 90-åringer som ikke tenker på seg selv som gamle fordi det minner meg om at man aldri slutter å velge sitt eget liv. Man velger selv hvem man vil være, hele tiden. Slik du velger å se på deg selv, slik vil også andre etterhvert begynne å se deg. Vil du at andre skal tenke på deg som gammel eller ung, dum eller dyktig, stygg eller pen, feit eller fin? Da vet du hva du må gjøre!

Foto: BP / Barcroft Medi. Yoga instructer old teacher Bette Calman pose exercise

Snille piker mener ingenting

Jeg er en person med mange meninger om mange ting selv om jeg ikke snakker så høyt om dem bestandig. Jeg pleier å tenke at det er mine meninger, og andre mennesker har sine meninger, og sammen skal vi leve. Jeg ser ikke poenget med å mene i hytt og pine, men noen ganger blir jeg spurt om hva jeg mener om noe, gjerne at etter at jeg selv har spurt noen om hva de mener om det, og da blir det jo meningsutvekslinger. Noen ganger er vi enige, mens andre ganger igjen kræsjer vi totalt. I dag hadde jeg en slik opplevelse av total kræsj og det føltes ubehagelig fordi jeg på en måte ble irettesatt av vedkommende som hadde spurt hva jeg mente. "Hør nå, ikke vær så krass om det her, Berit". Men jeg var verken krass eller hard, jeg var bare uenig og sa det. Hva er poenget med å spørre om den andres meninger da, hvis man ikke tåler å bli motsagt? Forstå det den som kan. Jeg følte meg slem, for snille piker skal vel ikke mene noenting.

Ærlig inspirasjon

God dag, godtfolk, dette er en erklæring fra sjelenes dypeste dyp: Jeg er inspirert! Jeg har hatt bloggpause siden mai og jeg har nesten ikke skrevet noe siden, men plutselig ble jeg så inspirert etter en avisartikkel og en lengre telefonsamtale at det er bare å brette opp ermene, knekke fingrene og hamre løs på tastaturet. Jeg tror jammen meg at jeg har funnet meningen med blogging igjen!

Det er mange grunner til at folk blogger, og det har nok vært mange grunner til hvorfor jeg også begynte å blogge i sin tid. Det er fem år siden det, faktisk. Etterhvert forsvant forståelsen for de fleste av grunnene, men i dag fikk jeg en åpenbaring. Jeg håper jeg klarer å holde på den.

Jeg tenkte jeg skulle si noen ord om ærlighet. Jeg leste en artikkel om en blogg om selvskading i dag, en blogg som skrives av en 20 år gammel jente som skader seg selv. Hun kutter seg opp med barberblad og er generelt ikke særlig snill med seg selv. Hun forteller så ærlig om livet sitt og problemene sine at det er nesten litt skremmende, men så slo det meg; hvorfor i alle dager skal ærlighet være skremmende?

Ja, hvorfor skulle det det, er ikke ærlighet bra? Man skulle jo tro det, men er det nå egentlig det? Jeg tenkte jo selv til å begynne med at ærligheten til selvskaderjenta var litt skremmende. Plutselig får jeg vite mer om et menneske enn jeg strengt tatt ønsker. Kanskje jeg ikke ønsket å vite fordi sannheten var ubehagelig? For meg... Bildene var sterke og ordene var gjennomtrengende. For meg. Men hva med den ærlige personen, hva med jenta, er det ikke nøye med henne og det hun ønsker å formidle? Hva med det hun trenger?

Er det sånn vi mennesker er, og kanskje spesielt vi samer? Er vi redd ærlighet? Jeg tror nok at det kan være tilfelle til tider. Når ærligheten blir ubehagelig for oss selv, er det mye lettere å holde seg unna. Det er så mye lettere å trekke seg tilbake og unngå hele skjiten. Vi mennesker er så utrolig egoistiske, men vi kamuflerer det med begrepet omtenksomhet. Vi vil ikke blande oss inn.

Jeg har opplevd det selv også, at min ærlighet eller sannhet kan være vanskelig å svelge for enkelte. Jeg vet ikke hvorfor, men etter den nye selvinnsikten i dag antar jeg at det er fordi sannheten er ubehagelig. For dem. Jeg har tenkt mye på det i dag. Er det virkelig sånn vi vil ha det? Nei, sier iallefall jeg.

Tale er sølv, taushet er gull? Yeah right. Alle ting kan ikke ties ihjel. Og vi har alle et ansvar, både avsender og mottaker. Vi burde alle snakke sammen mer.