mandag 28. november 2011

Sealggeduogášteapmi

Ryktespredning er et utrolig utbredt fenomen i Kautokeino. Sikkert andre plasser også, men det er dette samfunnet jeg kjenner best og jeg vet at det iallefall er vanlig her. Sealggeduogášteapmi, bak-ryggen-snakking, ser ut til å være favoritthobbyen til veldig mange i bygda. Alle skal selvfølgelig ikke skjæres over en kam, alle er ikke sånn, men det fins de som stadig glemmer at "man skal tenke før man snakker, så man ikke snakker det man tenker..."

I helga la en jente ut dette innlegget i bloggen sin, der hun tar et oppgjør med rykter og folkesnakk. Hun er selv blitt utsatt for helt syke opplevelser, som hun selv sier det. Sterkt gjort av henne å ta til motmæle, det står det respekt av. Det er ikke lett å kjempe alene mot det store, sterke bygdedyret.

Man skal ikke tro på alt man hører og ikke si alt man vet, men likevel velger mange å gjøre nettopp det uten å ha noen som helst form for bevis. Man har bare "hørt det". Jeg har selv vært tema for rykter og vet hva det vil si, og jeg har konkludert med at sealggeduogášteapmi er rett og slett feigt. De som baksnakker andre er feiginger som ikke tør å spørre den det gjelder rett ut. De tør ikke å se deg i øynene og innrømme hvor nysgjerrige de faktisk er.

Sealggeduogášteapmi er et valg, mener jeg. Man kan faktisk velge om man vil være en del av denne kulturen eller ikke. Jeg hører selv de utroligste ting om folk innimellom, men jeg velger å ta det meste med en klype salt frem til det motsatte er bevist. Jeg hører også ting som sannsynligvis ER sant, men det viktigste av alt er kanskje likevel å huske at man kan også velge om man vil si det man hører videre eller ikke. Jeg liker ikke ryktespredning, derfor har jeg gjort et bevisst valg for meg selv for mange år siden om at jeg ikke vil være en del av slike uverdige handlinger. Jeg vil ikke at mitt navn skal nevnes som kilde til slarv, derfor er jeg nøye med å ikke spre rykter. Det er et bevisst valg også andre kan ta. For meg ville det rett og slett være flaut om noen skulle si: "Har du hørt?! Berit fortalte at ... bla bla bla". Grøss. Det handler om selvrespekt.

Sokrates sin trippelfiltertest er en kjekk påminnelse i denne sammenhengen:

I det gamle Helles var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt. En dag møtte Sokrates en bekjent som sier “Sokrates, vet du hva jeg akkurat hørte om en venn av deg?”. “Vent litt” sa Sokrates – “før du forteller meg noe i det hele tatt vil jeg at du skal gjennom en liten test. Jeg kaller den trippelfiltertesten.”

“Trippelfilter?” sa den andre. “Ja, akkurat” svarte Sokrates og fortsatte “før du forteller meg noe som helst om min venn vil jeg at informasjonen din skal filtreres. Det første filteret er sannhet. Er du sikker på at det du skal fortelle meg er korrekt (sant)?”. “Nei” svarte mannen “jeg hørte akkurat om det og..”.

“OK” sa Sokrates, “så du vet ikke sikkert om det du skal fortelle er sant eller usant. La oss prøve det andre filteret. Det er et filter jeg kaller godhet. Er det du skal fortelle meg om min venn noe som er bra?”. “Vel, det er vel nærmest det omvendte…”. “Jaha” sa Sokrates, “du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant heller. Du kan likevel passere det tredje filteret – et filter jeg kaller nyttig. Er det du skal fortelle meg om min venn nyttig for meg å vite?”. “Nei, egentlig ikke” svarte mannen.

“Så konklusjonen er altså som følger” sier Sokrates – “det du skal fortelle meg er kanskje ikke sant, det er ikke bra og heller ikke nyttig…hvorfor vil du fortelle meg det i det hele tatt?”

fredag 25. november 2011

Bahás Biret

Jaggu meg ble navnet Berit populært igjen! Det blir stadig færre av oss, i hele 2010 var det faktisk under 4 babyer som fikk navnet Berit, men nå er vi plutselig i vinden igjen! Bokstavelig talt... Etter tips fra en venn på Facebook, ble jeg i går klar over at jeg har fått en storm oppkalt etter meg, stormen "Berit". Og den herjer kraftig på norskekysten! I dagens Ávvir blir uværet omtalt som "Bahás Biret", slemme Berit... Good one! :) Men det stemmer nok. Vi Berit'er kan nok bråke litt for å få den oppmerksomheten vi ønsker...

Foto: NRK

onsdag 23. november 2011

Ny musikkvideo

Ta en titt på denne ferske musikkvideoen med Ann-Mari Andersen og låta "Girdilan". Musikkvideoen er laget av min flinke nevø Niels Ovllá O. Dunfjell. Fantastisk resultat! Både låta og videoen er noe helt utenom det vanlige av det vi er vant med innen samisk musikk. Ta en titt, dette er tøffe saker! :))

tirsdag 22. november 2011

Sámi ædnan og rettigheter



Debatten om Grand Prix-låta "Sámi ædnan" ruller videre. Hvem har egentlig rettigheter til låta? NRK Sápmi hadde en sak om dette i dagens Ođđasat, ca. 08:14 minutter ut i sendinga. Ta en titt. Les også denne saken.

Jeg har jobbet en del med rettigheter til låter i og med at jeg er låtskriver, artist og plateselskap selv, og jeg har en del tanker rundt dette. Det er en interessant sak, men er den egentlig så komplisert som den kan virke? Har Hætta/Kjelsberg virkelig mistet sine rettigheter?

Kort sagt kan man si at rettighetene til en låt er tredelt; den som utgir låta, det vil si plateselskapet, har produsentrettigheter (forvaltet av Gramo), den som skriver låta har komponistrettigheter (forvaltet av Tono) og den som fremfører låta har utøverrettigheter (forvaltet av Gramo).

I Sámi ædnan-saken tror jeg det er en del misforståelser ute og går. Jeg tror man blander sammen de forskjellige rettighetene. Låta ble i sin tid utgitt av plateselskapet MAI, som dermed er produsent i denne sammehengen. De eide innspillingen. Da selskapet ble nedlagt, ble rettighetene til innspillingen solgt til Universal Music. Så vidt jeg kan se har alt foregått rent og ryddig. Det eneste ankepunktet her er hvorvidt det var realt gjort av direktøren i MAI, rent kameratslig sett, å selge rettighetene til Universal i stedetfor Hætta/Kjelsberg, men antakeligvis ville et digert selskap som Universal ha betalt mer uansett.

Som plateselskap mener jeg at disse rettighetene aldri har tilhørt Hætta/Kjelsberg og de har således ikke mistet noen rettigheter heller. Dette er rettigheter som tilhører plateselskapet som utgiver, for sånn er det jo med plateselskaper. Det er produsentrettighetene de skal tjene sine penger på, og det er det som er hele forretningsideen bak et plateselskap. Det er derfor mange velger å starte egne plateselskap, for å ha full kontroll.

Kjelsberg og Hætta kan derimot få komponistrettigheter hvis de har skrevet låten selv, men i følge Ođđasat er det visstnok Marit Hætta Ketola som har laget joiken, ikke Mathis Hætta, men det er en annen diskusjon partene selv bør ta. En rask surferunde på Tono sine medlemssider viser likevel at Hætta og Kjelsberg er begge registrert som komponister på diverse versjoner av Sámi ætnan/Sámi eatnan, men jeg vet ikke om Grand Prix-versjonen er blant dem. Uansett, åndsverkretten til en låt kan ingen plateselskap ta fra noen, den saken er klar. Det eneste som er uklart her er om det er Mathis Hætta eller Marit Hætta Ketola som har laget joiken, og det burde jo ikke være en umulig oppgave å finne ut av. Eventuelt vil Marit Hætta Ketola være den største taperen i saken.

De eneste rettighetene det ikke fins noen ankepunkter på, derimot, er utøverrettighetene til duoen. Det er ingen som helst tvil om at det er de to som fremfører låta, det ser vi jo på YouTube-snutten også lenger oppe. Og hvis de ikke har gjort det allerede, så bør de melde seg inn i Gramo og registrere låta fortere enn flint. Både plateselskap, komponist og utøver vil jo tjene penger hver gang låta spilles på radio, TV eller film for den saks skyld, også den berømte nye skrekkfilmen som er årsak til nyoppblussingen av debatten, og jeg er ganske sikker på at Sámi ætnan er en låt som fortsatt genererer mye penger, 30 år etter utgivelsen.

Hvis Hætta/Kjelsberg vil ha full kontroll på låta, vil jo det smarteste være å spille den inn på nytt og utgi den selv. Da kan ikke Universal Music hindre dem i å bruke låta som de selv vil, for den nye innspillingen vil de jo ikke lenger ha produsentrettigheter til. En nyinnspilling 30 år etter kan dessuten bli en skikkelig hit! Og hvis Marit Hætta Ketola virkelig mener at det er hun som har komponert joiken, og ikke Mathis Hætta, da bør hun ta dette opp med Tono.

EDIT 23.11.11: Det fins også noe som heter forlagsrettigheter, og hvis duoen har underskrevet en slik kontrakt med MAI, kan de ha gitt plateselskapet rett til å forvalte andeler i selve musikken, og ikke bare den aktuelle innspillingen. Da er det evt. disse rettighetene Hætta/Kjelsberg mener ble solgt til Universal. Da vil plateselskapet fortsette å tjene penger på låta uansett hvem som spiller den inn, men de ideelle rettighetene til låta vil komponistene og utøverne fortsatt ha, gjennom Tono og Gramo. De vil alltid tjene penger på låta med sin opphavsrett.

Det var mine tanker om den saken. Jeg er opptatt av åndsverk og mener at rett skal være rett, noe som ikke alltid er så lett når det gjelder joik. Ønsker partene fortsatt lykke til og gleder meg til å høre om det endelige utfallet!

mandag 14. november 2011

Čiegadeapmi

Jeg vet at disse (u)kulturelle innleggene mine ikke akkurat varmer våre stolte hjerter, men jeg syns ikke det gjør noen skade å skue litt på sin egen navle, tygge litt på det og ikke minst sette ord på det. For egentlig skal jo alt feies under teppet, dekkes over, pyntes på. Čiegadeapmi...

Vi samer er et stolt folk. Vi er stolte over vår kultur og våre tradisjoner, vårt språk og våre nedarvede kunnskaper. Vi er et naturfolk. Vi har duodji, reindrift, joik, slekt, lavvo, garnfiske, notfiske og 200 ord for snø. Vi nyttiggjør oss av det meste på reinsdyret, og lager de vakreste smykker av resten. Vi har bryllup med 2000 gjester, og store og kostbare konfirmasjonsselskap, bursdagsselskap, slektstreff og festivaler. Vi har kofte med stæsj til en hel liten formue. Vi har Samisk høgskole, samiske barnehager, samiske skoler, samisk barne-tv, Sameting og sameforeninger. Vi har til og med egen samisk halvtime.

Vi har vært langt nede historisk sett, men ting har tatt seg opp. Det går bra med oss nå. Vi snakker varmt om våre overnevnte suksesser, vi tar vare på familien og dekker over hverandres tabber, fordi det skal gå bra med oss. Og der kommer mitt neste poeng inn: Gjennom den samiske stoltheten og den samiske barneoppdragelsen lærer vi allerede fra barnsben av om čiegadeapmi. Om det å feie ting under teppet, og dysse og hysje ned det vi ikke er så stolte av. Det som kan ødelegge fasaden.

Vi krangler ikke når andre hører. Vi kjefter ikke på ungene når andre hører. Vi forteller ikke at broder'n sitter i fengsel eller at partneren har vært utro. Vi innrømmer ikke at sydenturen var tragisk eller at namsmannen ringte. Seksuelle overgrep, barnemishandling, rusproblemer, depresjoner, mentale problemer, spillegalskap, vold, voldtekter, fyllekjøring, tjuvslakt og underslag snakker vi ikke om. Faktisk så eksisterer de ikke, så lenge ingen utenfor familien vet om det. Čiegadeapmi. Og det er likevel nødvendig på mange måter, ellers vil man bli tråkket på av andre slekter og familier. Ellers vil badjelgeahččan trå i kraft... Det må vel bli neste tema å skrive om...

Ja, vi har mye å være stolte av, og jeg er veldig stolt av mange ting i min kultur, men ikke alt.

fredag 11. november 2011

Datadilla

Må innrømme at jeg er veldig frista av Apple om dagen. Sitter og funderer på om jeg skal bestille meg en iPad2, eller om jeg rett og slett skal peise på med en Macbook Air. Har lyst på en maskin som er både lettere og raskere enn monsterskiferen jeg nå bruker, en snart 5 år gammel HP...
Hjelpe meg... En Samsung Galaxy Tab hadde visst også vært kjekt å ha? Hva skal jeg gjøre? Alle koster masse penger, og jeg kan bare velge en... Tips? Det heller mest mot Macbooken i dag...

tirsdag 8. november 2011

NuorajTV

Gladnytt! Sametingsrådet foreslår fast tilskudd med 300 000 kroner årlig til det lulesamiske ungdomstilbudet NuorajTV. NuorajTV var verdens eneste samiskspråklige nett-tv tilbud for og av lulesamisk ungdom og ble etablert i 2010 som en prøveordning. Prosjektet har vært svært viktig for lulesamisk ungdom, men filmene er jammen meg artige for nordsamer og andre også!

Min personlige favoritt er filmen om Buohttá ja Biggi, med min flinke slektning Anne Silja Turi i rollen som Buohttá. De er to 80 år gamle pensjonister som driver med rapmusikk. Inspirasjonen henter de bl.a. fra SlinCraze og Rihanna. Råtasser! :)) Her er filmen,ta en titt du også.

For å få frem norsk tekst:
1. Start filmen.
2. Trykk på pil-knappen i avspillingsvinduet.
3. Trykk på "CC" og "Turn on Captions".


Se flere filmer på NuorajTV sin hjemmeside. Enjoy!

lørdag 5. november 2011

Med klaus i Kiruna

Hei, nå er jeg i Kiruna for første gang! I dag har jeg nemlig innsett at jeg aldri har vært her før. Jeg har kjørt gjennom sikkert tusen ganger, men jeg har visst bare kjørt gjennom. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen her. Jaja. Man lærer så lenge man lever.

Jeg ankom Kiruna sent i går kveld etter en hasardiøs og strabasiøs tur på speilholka med bil. Det gikk i 70 km/t på det meste og det tok ikke mindre enn 5 timer fra Kautokeino og hit. Jeg hadde bestilt rom på et visstnok populært hotell her i byen, Arctic Eden, som har fått veldig fine kritikker på nettet. Etter en halvtimes surring for å finne frem, og med et betydelig stressnivå i topplokket i og med at klokka nærmet seg 23.00 og tida for da resepsjonen stenger, fant vi frem til hotellet i en mørk bakgate - kl. 22.59. Det var på hengende håret, med andre ord. Så langt så vel.

Inngangspartiet var stilig pyntet med hvitsprayede trær og reinskinn og så veldig samisk ut. Kult. Lobbyen var også stilig og innbydende. Vi sjekket inn og fikk rom 111, en etasje ned fra resepsjonen. Vi gikk ned, og kom til en gang som luktet... tja, som en pub like før stengetid, i beste fall... Det var en lang og trang gang med vinduer det ikke gikk an å åpne. Vi fant rom 111, låste oss inn og kom til et stilig rom. Ja, jeg kan ikke si noe annet, fordi rommet var nyoppusset og hadde både steamdusj og DVD-spiller, noe jeg til dags dato ikke har sett på noen andre hotell jeg har bodd på. Plusspoeng for det. Men så gikk det ikke an å åpne vinduet. Senga tok hele rommet, og vinduet var spikra fast. Det var nesten litt klaustrofobisk, men klokka var så sent nå at resepsjonisten var dratt hjem og det var ikke annet å gjøre enn å akseptere tingenes tilstand.


På morgenen ble det frokost på Arctic Eden Restaurant, også det veldig flott og veldig samisk. Inspirerende, Thon Kautokeino burde ta seg en tur innom der! Men på spørsmål om å få byttet rom til ett med vindu som det går an å åpne, svarte resepsjonisten at det finnes ikke på hotellet... Ikke ett rom på hele hotellet med vinduer som det går an å åpne, tenk. Jeg vet ikke hvor brannforsvarlig det er, og sa: "Hva om det brenner?" Resepsjonisten svarte: "Men det er godkjent". Jaja, det får være så mye branngodkjent det bare vil, men når ikke jeg kommer meg ut hvis det begynner å brenne så føler jeg meg ikke trygg. Og iallefall ikke når vakta fra kvelden før hadde glemt fire stearinlys på bordet i lobbyen! (Det observerte jeg når jeg skulle hente lypsylen i bilen før jeg la meg). Jeg spurte også hvorfor internett ikke virker, og resepsjonisten svarte: "Nei, det vet jeg ikke. Ring support." Ikke så imøtekommende, med andre ord.

Det endte meg at jeg pakket kofferten og sjekket ut, og sjekket inn på Scandic Ferrum istedet . Wow, dette var noe helt annet! Luftig og stort og flott, og til og med stikkontakt rett ved siden av sengen til datamaskin og telefonlader. Og gratis kaffe i resepsjonen og hyggelig betjening. Her koser jeg meg. Også her er det samiske veldig synlig. Utsikten min her jeg sitter:


Jeg har lært at når jeg skal bestille hotellrom så må jeg faktisk begynne å spørre om det går an å åpne vinduet. Jeg har alltid tatt det for gitt, men sånn er det tydeligvis ikke overalt. Jeg har også lært at selv om jeg tror jeg har vært i en by, så trenger ikke det å være sant! Gjennomkjøring og togstasjon gjelder ikke...

torsdag 3. november 2011

En "háipi" kan takke seg selv...

Alt snakket om voldtekter i Oslo fikk meg til å tenke på mellomfagsoppgaven jeg skrev i samisk for en del år siden, om samiske ord og uttrykk for forskjellige menneskelige egenskaper, der jeg fant overveldende mange ord for negative kvinnelige egenskaper, og svært få om gutter og menn. Nå var dette bare en mellomfagsoppgave og ingen vitenskapelig forskning i så måte, men den er jo interessant likevel.

En jente kan være både háljas, himssas, háippas, heppar, cáicu, álbaniektu, bigán, buošši, háisi, hearci og det som verre er. De fleste av disse ordene går ut på dårlig seksualmoral og ubehersket sinnelag blant jenter, og når man ser dette i lys av ting som skjer ute i samfunnet der jentene ofte får skylda, som for eksempel voldtekter (ja hun ba jo om det, sånn som hun gikk kledd...) og uønsket graviditet (hun har jo "lurt" den stakkars gutten...), så kan man jo bare lure på hvor guttene er midt oppi det hele i grunnholdningene våre. Det fins ikke ord for dårlig seksualmoral blant gutter i det samiske språket, iallefall ikke som jeg kunne finne. Betyr det at dårlig seksualmoral blant gutter er noe som ikke eksisterer, eller noe som ikke skal snakkes om?

Selvfølgelig er det lurt å ikke drikke seg sanseløs, på samme måte som det er lurt å låse bilen og huset, men det er likefullt gjerningsmannen som stjeler og voldtar, ikke offeret. Likevel mener mange at jenter kan skylde på seg selv hvis de blir voldtatt, de gikk tross alt lettkledd eller var fulle. Háippit...

Jeg syns ikke det er noe kult at jenter skal bære skylden for voldtekter og overgrep, gutter er da tenkende vesener selv. Det forventes bare ikke like mye av dem. Og de vokser jo også opp med å høre hvor lettsindige og umoralske noen jenter kan være, og lærer man egentlig respekt for damer på den måten? Kanskje vi skal finne på nye ord for gutter også, slik at de også kan oppdras strengere og korrigeres mer?

onsdag 2. november 2011

November og fortsatt ingen sne

Tenk at det er november og fortsatt ingen sne. I fjor var det visst -30 på denne tida i Kautokeino, i følge noen som husker bedre enn meg. Årene er ikke lik hverandre, det må man jammen si, og på en måte er det det beste som fins, at vi bare kan leve livet uten å vite hva som skjer. Hver morgen når jeg står opp (Ok, formiddag da! Jeg liker å sove lenge når jeg kan, hva så...) er jeg glad for stå opp og være frisk. Jeg har sett at sykdom kan komme snikende på folk nesten over natta, og det at jeg nok en gang får stå opp til en vakker dag som er helt opp til meg selv å forme, er faktisk en gave. Da spiller det ingen rolle om det er -30, sne, regn eller sludd, om drivknuta på bilen klager litt eller om hybelkaninene yngler. Selvfølgelig kan sånne ting være til irritasjon, men det er bortkastet å bruke altfor mye krefter på å irritere seg. Ting skjer stadig vekk og vinteren kommer nok en gang, det er jo det som er livet, og man må bare prøve å gjøre det beste ut av alle situasjoner. Nemlig, sa hun, og utsatte husarbeidet en dag til:)