Med klaus i Kiruna

Hei, nå er jeg i Kiruna for første gang! I dag har jeg nemlig innsett at jeg aldri har vært her før. Jeg har kjørt gjennom sikkert tusen ganger, men jeg har visst bare kjørt gjennom. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen her. Jaja. Man lærer så lenge man lever.

Jeg ankom Kiruna sent i går kveld etter en hasardiøs og strabasiøs tur på speilholka med bil. Det gikk i 70 km/t på det meste og det tok ikke mindre enn 5 timer fra Kautokeino og hit. Jeg hadde bestilt rom på et visstnok populært hotell her i byen, Arctic Eden, som har fått veldig fine kritikker på nettet. Etter en halvtimes surring for å finne frem, og med et betydelig stressnivå i topplokket i og med at klokka nærmet seg 23.00 og tida for da resepsjonen stenger, fant vi frem til hotellet i en mørk bakgate - kl. 22.59. Det var på hengende håret, med andre ord. Så langt så vel.

Inngangspartiet var stilig pyntet med hvitsprayede trær og reinskinn og så veldig samisk ut. Kult. Lobbyen var også stilig og innbydende. Vi sjekket inn og fikk rom 111, en etasje ned fra resepsjonen. Vi gikk ned, og kom til en gang som luktet... tja, som en pub like før stengetid, i beste fall... Det var en lang og trang gang med vinduer det ikke gikk an å åpne. Vi fant rom 111, låste oss inn og kom til et stilig rom. Ja, jeg kan ikke si noe annet, fordi rommet var nyoppusset og hadde både steamdusj og DVD-spiller, noe jeg til dags dato ikke har sett på noen andre hotell jeg har bodd på. Plusspoeng for det. Men så gikk det ikke an å åpne vinduet. Senga tok hele rommet, og vinduet var spikra fast. Det var nesten litt klaustrofobisk, men klokka var så sent nå at resepsjonisten var dratt hjem og det var ikke annet å gjøre enn å akseptere tingenes tilstand.

På morgenen ble det frokost på Arctic Eden Restaurant, også det veldig flott og veldig samisk. Inspirerende, Thon Kautokeino burde ta seg en tur innom der! Men på spørsmål om å få byttet rom til ett med vindu som det går an å åpne, svarte resepsjonisten at det finnes ikke på hotellet... Ikke ett rom på hele hotellet med vinduer som det går an å åpne, tenk. Jeg vet ikke hvor brannforsvarlig det er, og sa: "Hva om det brenner?" Resepsjonisten svarte: "Men det er godkjent". Jaja, det får være så mye branngodkjent det bare vil, men når ikke jeg kommer meg ut hvis det begynner å brenne så føler jeg meg ikke trygg. Og iallefall ikke når vakta fra kvelden før hadde glemt fire stearinlys på bordet i lobbyen! (Det observerte jeg når jeg skulle hente lypsylen i bilen før jeg la meg). Jeg spurte også hvorfor internett ikke virker, og resepsjonisten svarte: "Nei, det vet jeg ikke. Ring support." Ikke så imøtekommende, med andre ord.

Det endte meg at jeg pakket kofferten og sjekket ut, og sjekket inn på Scandic Ferrum istedet . Wow, dette var noe helt annet! Luftig og stort og flott, og til og med stikkontakt rett ved siden av sengen til datamaskin og telefonlader. Og gratis kaffe i resepsjonen og hyggelig betjening. Her koser jeg meg. Også her er det samiske veldig synlig. Utsikten min her jeg sitter:

Jeg har lært at når jeg skal bestille hotellrom så må jeg faktisk begynne å spørre om det går an å åpne vinduet. Jeg har alltid tatt det for gitt, men sånn er det tydeligvis ikke overalt. Jeg har også lært at selv om jeg tror jeg har vært i en by, så trenger ikke det å være sant! Gjennomkjøring og togstasjon gjelder ikke...