Når jeg er på oppdrag på Sametinget i Karasjok, bor jeg på hotellet. Etter frokost springer jeg ned på rommet for å pusse tennene og hente bilnøkkelen, og så springer jeg opp igjen for å skynde meg på jobb. Med bil, selvfølgelig. Alle kjenner jo til avstandene i Finnmark.
Når jeg kommer til rundkjøringa 200 meter lenger borte, må jeg stanse for alle fotgjengerne som skal over veien på vei til Sametinget til fots, og alle sykle-til-jobben-fantastene. Jada, jeg venter, jeg. Når alle er vel over, kjører jeg videre de 200 meterne til parkeringsplassen utenfor Sametinget.
Hvis jeg er heldig, får jeg plass i parkeringen nærmest inngangen, men er jeg riktig uheldig, må jeg parkere i den som er lengst borte, sikkert 200 meter fra døra. Dette vet jeg ikke før jeg har kjørt innom alle tre parkeringslommene for å sjekke. Innen jeg er ferdig med surringen og fått karret meg ut av bilen og låst døra, har fotgjengerne tatt meg igjen - og så spaserer vi inn sammen. "Fin dag i dag, ikke sant?"
Hvorfor tok jeg bilen, egentlig? Det tenker jeg på hver eneste gang...
*Whatever the question, yoik is the answer!*
3 kommentarer:
nuppes fertet vázzit! :)
Nu mun ferten! Ihttin. Aa mes, ihttin mun goit galggan fárret olggos hoteallas ja de mus leat dievva diŋggat mielde. De mun goit dárbbašan biilla... :)
Na de don čohkket diŋggaidat biilii, ja de váccát sámediggái, ja de bijat vácci vel ruovttoluotta ge, ovdal vuodjat ruoktot!:)
Legg inn en kommentar