onsdag 13. mai 2009

Bil til besvær

Når jeg er på oppdrag på Sametinget i Karasjok, bor jeg på hotellet. Etter frokost springer jeg ned på rommet for å pusse tennene og hente bilnøkkelen, og så springer jeg opp igjen for å skynde meg på jobb. Med bil, selvfølgelig. Alle kjenner jo til avstandene i Finnmark. 

Når jeg kommer til rundkjøringa 200 meter lenger borte, må jeg stanse for alle fotgjengerne som skal over veien på vei til Sametinget til fots, og alle sykle-til-jobben-fantastene. Jada, jeg venter, jeg. Når alle er vel over, kjører jeg videre de 200 meterne til parkeringsplassen utenfor Sametinget.

Hvis jeg er heldig, får jeg plass i parkeringen nærmest inngangen, men er jeg riktig uheldig,  må jeg parkere i den som er lengst borte, sikkert 200 meter fra døra. Dette vet jeg ikke før jeg har kjørt innom alle tre parkeringslommene for å sjekke. Innen jeg er ferdig med surringen og fått karret meg ut av bilen og låst døra, har fotgjengerne tatt meg igjen - og så spaserer vi inn sammen. "Fin dag i dag, ikke sant?"

Hvorfor tok jeg bilen, egentlig? Det tenker jeg på hver eneste gang... 

*Whatever the question, yoik is the answer!*

3 kommentarer:

Elle-Dodda sa...

nuppes fertet vázzit! :)

BeritOskal sa...

Nu mun ferten! Ihttin. Aa mes, ihttin mun goit galggan fárret olggos hoteallas ja de mus leat dievva diŋggat mielde. De mun goit dárbbašan biilla... :)

Elle-Dodda sa...

Na de don čohkket diŋggaidat biilii, ja de váccát sámediggái, ja de bijat vácci vel ruovttoluotta ge, ovdal vuodjat ruoktot!:)