Etterdønninger av påska

Ja nå er påska over for lengst. Det gikk fort må jeg si, alt sammen, både releasen av plata, konserten, iskinojoikingen med Bonggu Ánte og kulturskolens barnekor, Sámi Grand Prix'en og alt det andre man var en del av. Men artig var det!

Nå har Mátki vært ute i nesten to uker og jeg har fått veldig fine tilbakemeldinger fra folk. Og jeg registrerer at veldig mange av de som har hørt på musikken liker spor nr. 3 aller best, Ann-Mari sin joik. Det syns jeg er veldig kjekt! Ann-Mari har jo en stor del av æren for at Mátki i det hele tatt ble til. Dere skulle bare ha visst hvor mange timer hun har brukt på å overbevise meg om at jeg har noe å gi... Hun har nok revet seg i håret mer enn en gang av oppgitthet over meg... Og når hun da endelig fikk sparket meg i gang, så har hun stått der pal med råd og vink om både musikalske ting og praktisk info om hvordan man skal utgi på eget selskap. Jeg er kjempetakknemlig for all hjelp og støtte og håper at joiken din vil klinge i eteren i all evighet!

Derfor var det jo ekstra artig at vi fikk tatt en duett i lag under releasekonserten tirsdag 3. april, hvor dette bildet er tatt. Vi sang Ráhkisvuohta seamma lea, Ann-Maris Sámi Grand Prix-låt fra 1993 som hun faktisk vant med. Kjempegøy! Og det er nok ikke siste gang vi står på samme scene! Vi har nemlig en plan:) Detaljer kommer... :O

Visste dere forresten at Ann-Mari har lagd musikkvideo til sin nye singel? Jepp, det stemmer det! Du lahka blir snart å se både på YouTube og tv-stasjoner rundt omkring, bare følg med på annmariandersen.com (med splitter nye nettsider, by the way!)

Ellers må jeg bare få si noen ord om Sámi Grand Prix. Jeg er stor tilhenger av SGP og har faktisk vært til stede på absolutt alle finalene som er blitt arrangert fra 1990 til 2007, 18 påskelørdager i alt. Jeg har selv deltatt tre ganger i sangdelen, i 1998, 2001 og 2003, pluss at jeg var tekstforfatter og korist i 2004. Jeg syns SGP er en av de viktigste arenaene vi har innen samisk musikk og den har gjort utrolig mye for å fremme både nye sanger og joiker og nye artister. Jeg har alltid vært stolt av SGP, men nå er jeg ikke så sikker lenger.

I år hadde jeg skrevet tekst til sangen Sánehis sáhka som Inger Johanne Oskal og Ina Oskal Alexandersen deltok med. Inger Johanne hadde lagd melodien. Jeg syns de gjorde en kjempeinnsats og jeg var sikker på at de ville gjøre det bra, og det samme trodde mange andre jeg har snakket med i ettertid, men de ble ikke tatt opp til vurdering engang. Sangen ble vel for enkel for juryen, den var jo bare en vanlig sang med harmoni. Ingen halvtoner, joiking eller knirking som kunne ha scoret noen ekstra etnopoeng. Ingen snødans eller kloke ord om globale verdensproblemer heller.

Jeg vet ikke, men jeg syns SGP holder på å bli en konkurranse i særhet. Jo særere, dess bedre. En vanlig sang har ingenting å stille opp med lenger, og tekstskriving er iallefall helt bortkasta å bruke tid på! Noe må gjøres, og juryordningen er det første man bør ta tak i. Jeg vet f.eks. at samme mann har vært med enten i inntaksjuryen eller hovedjuryen iallefall tre ganger de siste seks årene, og bare det syns jeg er ille. Hvor vanskelig kan det være å finne en kompetent jury som ikke består av de samme personene fra år til år?

Og ja, du har rett, jeg er ikke fornøyd med årets vinner. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan han kom seg gjennom inntaksrunden engang, og med nesten samme låt som han deltok med i fjor enda. Hvor er dømmekraften?

Puh, dette ble et langt innlegg, men det var godt å få det sagt! Hva mener du?