Jess. Nå er det lenge siden jeg har blogget. Jaggu meg på tide. Men jeg har vært opptatt med å finne et hjem til den bortkomne kattepusen jeg etterlyste et hjem til i siste blogginnlegg, og nå har han omsider fått seg et hjem, i Alta. Veldig bra.
Mine egne kattepuser har det også bra om dagen. Tubi er nylig blitt kastrert og er fortsatt litt pasient og sover for det meste, mens Tigris viste seg å være kastrert allerede og slapp det styret. Han er altså ingen villkattunge. Han har hatt et hjem engang, som har tatt seg bryet med å kastrere han, men så må noe ha skjedd som gjorde at han kom seg bort fra hjemmet sitt. Veldig veldig rart. Men nok om det. Alle er ikke like interessert i å høre om kattene mine til støtt og stadighet, selv om de opptar meg en god del i hverdagen.
Det jeg tenkte å blogge om i dag, handler om gamle dager. Om riktig gamle dager. Bare se her:
Dette er et bilde som min risteadni Biret Gáren la ut på Facebook i dag. Det er et bilde av mine besteforeldre sammen med venner og tre av barna sine, deriblant min far. Det er han gutten fremst i bildet. Min áhkku i midten, og min áddjá lengst til høyre.
Jeg ble så glad av å se dette bildet. Jeg har aldri sett det tidligere. Det er som å få et tilbakeblikk til livet før min tid og tida før min tid. Mine besteforeldre på fars side bodde i Oskal, to mil sør for Kautokeino. Min farfar døde 13 år før jeg ble født, og min farmor døde når jeg var 8 år gammel. Morfar døde da min egen mor var bare barnet, og min mormor døde før jeg fylte året.
Mine foreldre var begge oppe i årene når jeg ble født, hhv. 44 og 43 år gamle. Jeg har en del opplevelser og erfaringer med "gamle" foreldre som jeg gjerne kan dele ved en annen anledning, men det største savnet har vært nærværet av besteforeldre. Den eneste jeg husker av mine besteforeldre er farmor, men det er også bare såvidt.
Poenget mitt med dette innlegget er å oppmuntre folk til å ta vare på sine eldre. Dere som fortsatt har besteforeldrene deres i live, og alle dere som fikk bli kjent med dem og oppleve dem som voksne mennesker, dere er bra heldige! Vi andre må ta til takke med bilder. Og likevel, det som skremmer meg mest om dagen, er artiklene om mishandling av eldre.
Walk a mile in my shoes. Jeg savner å ha besteforeldre, det har jeg alltid gjort, men jeg er veldig takknemlig for oppegående foreldre og tanter og onkler. Jeg lærer stadig noe nytt av min mor, og ikke minst lærer jeg noe nytt om meg selv hver dag gjennom henne. Min far døde dessverre for tre år siden, men også døden kan gi lærdom.
De heldigste her i livet syns jeg er de som har unge besteforeldre. Tenk å være 10 år og ha en bestemor på 49... Og de som får oppleve sine oldeforeldre og tippoldreforeldre. En større gave finnes vel ikke?
Pappa er så utrolig lik min avdøde bror på det bildet her, at det er rent artig å se:) Man skal ikke kimse av gamle dager. Jeg vet at unge mennsker helst vil være kuule. Det er ikke få forventninger som stilles til dem heller, og gamle bestiser er ikke akkurat det kuuleste å vise frem til vennene sine, men plutselig en dag vil du skjønne hvor verdifulle eldre mennersker, besteforeldre, er. Ta vare på dem mens du kan.
Giitu Biret Gáren for bildet<3
3 kommentarer:
Mun goit lean oba giitevas go mus leaba ahkut ain eallime ja dearvasat, ja go adjat maid eliiga guhka <3 boares olbmuin alo oahppa juoida, in ge diede obage movt sin haga livcce leamas. Lean lihkolas go sii leat alohii leamasan lahkosis mu mannavuoda cada :)
Ja mun gii lean 17 jagi boarráset go don, muittán Issát-ádjá, goappaš áhkuid, Ánne-goaskki, gii jámii ovdal go don riegádit, eatni ja áhči muoŧáid, siesáid, čeziid, imiid jna. ja ollu eará boares olbmuid sihke badjegeahčen ja muđui. Sii ovddastit ollu kulturhistorjjá ja buriid muittuid. Jurddaš man ollu diehtu ja máhttu sis lea!
oabbá
Mun in ge beassan goappáge ádjá oaidnit, ja dat gal lea leamaš vahát.Lean beassan oaidnit man olu áhkut ja ádját leat munno mánáide oahpahan ja maid sii leat mearkkašan, ja sii leat beassan vásihit ádjáid nu "nuorran" go soai leaba vánddardan meahcis mánáiguin, vuodján skuteriin, boazobargguid ja buot eará bargguid siste leamaš. Lea nu suohtas go áhkut leaba ain dál nu heavskkálaččat, goappašagat.
Iežan áhkuid gal muittán hui bures.
Lea duohta ahte galgá vára váldit boares olbmuin ja veahkehit sin!
Biret, don goit leat beassan juobe oambeliiguin ja vilbeliiguin stoahkat unnin, dat lea maid riggodat! Váivahuvan go buot mu mánát eai beasa dan, danne go oambealit/vilbealit leat nu mearihis olu boarráseappot! Váivi go dat earát heite nu áigá oažžumis mánáid.. Mu ráva lea ahte olbmot galggaše oažžut mánáid buot agis, sihke nuorran ja boarisin :)De livčče nu oallugiin go vejolaš, nuorra áhkut, ádját,vilbealit, oambealit, olu stoahkanolbmát ja olu fuolkkit!
Legg inn en kommentar