Sammendrag fra Canada-turen

Heisann, nå er det kanskje på tide å oppdatere bloggen igjen:) Vi er tilbake igjen fra turneen vår i Iqaluit, Canada. Det var en fabelaktig tur, kort og godt!

Jeg har blogget før om turen vår frem til Ottawa, så jeg tar resten derfra. Tidlig onsdags morgen satte vi oss på flyet fra Ottawa til Iqaluit, som skulle ta tre timer. Dessverre viste det seg å være tåke og skikkelig dårlig vær, så vi fikk ikke landet. Vi måtte snu og fly til nærmeste flyplass, Rankin Inlet, som faktisk lå 200 mil unna! (Det sier alt om avstander der borte!) Det tok nærmere to timer å fly dit.

Rankin Inlet viste seg å være en liten inuittbygd med 3-400 innbyggere og en bitteliten flyplass med kun et bagasjebånd, en skranke og en liten kiosk med ville priser! Og 100 oppgitte passasjerer... Der satt vi i 4-5 timer før vi kom oss på et fly igjen, med kurs for Iqaluit. Nye to timer på fly. Tåken hadde lettet såpass at denne gangen fikk vi landet, men turbulensen var ille... Flyet ristet så fælt at jeg nesten var sikker på at min siste time var kommet... Men det gikk bra, og endelig var vi fremme. Vi ble møtt av en horde med folk som ønsket oss velkommen og vi følte oss godt mottatt. Men vi var selvfølgelig slitne etter 7 timer på fly og 5 timer på en snodig flyplass, så det føltes godt å endelig komme frem og få seg et hotellrom.

Vi ble innkvartert på The Frobisher Inn, byen beste hotell. Og den var faktisk veldig fin, så standarden var satt. De første par dagene i Iqaluit lurte jeg virkelig på hvordan folk kunne bo der, det var dårlige veier, bart og øde og sandete og skittent, ikke et tre på tusenvis av kilometer, sjøen var dekket av is så langt øyet kunne se, og bolighusene var små og fattigslige, mens de offentlige bygningene var som stygge romskip uten vinduer. Jeg kunne rett og slett ikke forstå hvordan man kunne trives der, men etterhvert oppdaget jeg varmen bak den røffe naturen og det tøffe klimaet. Menneskene var fulle av liv og smilet var aldri langt unna, man følte seg rett og slett hjemme. Det var rent trist å dra derfra.

Men før vi reiste hjem igjen, var det selvfølgelig en hel del vi fikk oppleve. Festivalen begynte torsdagen med en kjempestor åpningskonsert. Det var her vi skulle spille. Etter en dag med lydprøver og mye venting (som forøvrig resulterte i et møte med en nær slektning av meg - en kar fra Grønnland som viste seg å være min tremenning!) kom endelig kvelden vi hadde gledet oss til. Konserten gikk aldeles strålende og vi ble tatt i mot som helter av publikum etterpå, med påfølgende autografskriving og masse fotografering. Det var kjempegøy, og vi selv var selvfølgelig veldig lettet over at ting gikk så bra.

Fredagen deltok jeg og Ann-Mari i en storytelling-event. Jeg fortalte en legende om hvordan gleden kom til Sápmi mens Ann-Mari akkompagnerte med gitar og sang, og også der ble vi veldig godt mottatt. Folk satt henført og lyttet, et takknemlig publikum. Det ble en veldig givende stund for oss alle sammen.

Lørdagen hadde vi først en minikonsert i et kunstgalleri, og etterpå hadde vi workshop om samisk musikk og joik. Nils Martin ledet ordet og gjorde en glimrende jobb i å få folk engasjert. Vi andre kom med praktiske eksempler. Folk kom bort til oss etter workshopen og takket for en bra time. De fleste var veldig interessert i å lære mer. Vi følte alle at opplegget vårt funket veldig bra.

Søndagen og hjemreisen kom så altfor fort, men før vi reiste, fikk jeg og Ann-Mari deltatt i en gudstjeneste i den anglikanske kirken i Iqaluit. Presten hadde vært tilstede under åpningskonserten torsdagen og var blitt så fascinert av oss at han like gjerne inviterte oss til å komme og synge under morgenbønnen søndags morgen. Ann-Mari sang først alene på Divt' mu vádjolit duinna, og så sang vi sammen på Čále Jesus. Det var en kjempefin og annerledes opplevelse og jeg er glad vi fikk den muligheten.

Rett etter gudstjenesten startet vi på hjemreisen vår, som gikk via Ottawa og Montreal til London. Der fikk vi problemer med en forsvunnet koffert som gjorde at vi ikke rakk flyet vårt til Stavanger, men alt i alt gjorde det ingenting fordi vi fikk istedet et direktefly til Oslo som gjorde reiseruta vår betraktelig lettere på tampen av reisen, og kofferten kom også til rette igjen etter et par dager. Fra Oslo fløy vi til Alta og derfra hjem igjen med bil. Det var godt å komme hjem igjen, men samtidig trist å avslutte en så fornøyelig opplevelse. Jeg tror nok at en del av hjertet mitt ble igjen i Iqaluit og jeg kommer helt sikkert til å reise tilbake en vakker dag om jeg får muligheten.

Så sånn var den historien. Sjekk hjemmesida mi for flere bilder fra turen; http://www.beritoskal.com/iqaluit.php