Tanker om liv og død

"Hva er meningen med livet?" Et godt spørsmål. Jeg var på en uteplass en gang her for ikke så altfor lenge siden hvor to jenter gikk rundt og spurte folk om akkurat det. Vilt fremmede folk. "Hva er meningen med livet?" Det er tydeligvis et spørsmål som opptar mange, men som det er vanskelig å finne svar på. Ja, si det du, jeg vet iallefall ikke. Jeg vet bare hva som gir livet (mitt) mening, men jeg vet ikke om det er samme sak.

Jeg blir tankefull når folk går bort. Når folk dør. Folk som pleier å være der. Pleide... Det er rart det der med liv og død. Plutselig er alt forandret for noen, mens for andre går livet sin gang akkurat som om ingenting har skjedd. Det griper oss et øyeblikk hvis det var en vi kjente, og noen oppdaterer statusen sin på Facebook med R.I.P eller noe annet trist, men tre timer senere igjen etterlyser vi en kakeoppskrift eller forteller om badet som skal til pers i morgen. Døden er en tankevekker for alle der og da, men det er sannsynligvis bare de nærmeste som kommer til å kjenne det daglige savnet i mange, mange år. For andre er det bare en nyhet som glemmes ganske fort. Dessverre. Det er trist.

Men døden er ikke bare trist, den kan også være veldig fascinerende. Jeg så en dokumentar på TV i kveld om "Gutten som har levd før". 6 år gamle Cameron fra Glasgow snakker stadig om livet han levde på Barra før han ble "gjenfødt" i Glasgow, og etterhvert viser det seg at forbausende mange minner stemmer med virkeligheten. Er reinkarnasjon mulig? En spennende tanke. En annen gutt fortalte om sitt tidligere liv som sin egen bestefar, og om søsteren som ble drept og gjenfødt som fisk... Jada, jeg vet, det høres litt søkt ut, men tenk om! Konklusjonen må jo være at man skal ha respekt for alt liv. (Og nå er jeg glad for at jeg har kjørt sikksakk mellom lemenene i lemenår for å spare liv... For tenk om man blir reinkarnert som lemen...!)

Det aller mest interessante er likevel at jeg tidligere i dag hadde en samtale med en venn om nettopp reinkarnasjon, og da tenkte jeg på denne filmen, som jeg har sett tidligere for flere år siden. Tenk at filmen skulle sendes på nytt nettopp i dag. Et tegn? En til spennende tanke! :) Nå vel. Det var kanskje mange tilfeldigheter også der, men jeg liker tanken.

Livet er et mysterium og døden likeså. Jeg tror likevel at det er verst for de som blir igjen. Den som dør lider ingen nød og har det sikkert veldig fint i freden. En fred de levende ikke kjenner til. Og noen ganger er følelsen av opprør ekstra sterk, noen kvelder er savnet altfor stort. Det er derfor jeg skriver alt dette nå, som en påminnelse til alle facebookere om at både livet og døden er så mye mer enn en statusoppdatering. Vi lever også et ekte liv der et smil eller en klem kanskje betyr mer enn vi aner.

Den eneste virkelige død er den du dør hver dag ved at du ikke lever.

(Nikos Kazantzakis)