Visste dere at det fins noe som heter
Oppmuntringstilsynet i Norge? De reiser rundt og holder foredrag om oppmuntring, samarbeid, anerkjennelse og kreativitet, med det målet å "skape handlingsmot og tenne kreativitet til å se, gripe egne positive muligheter i det man har, der man er". De driver også med oppmuntringssertifisering av enkeltagenter, lag, foreninger og lokalsamfunn:
Oppmuntringssaka i Norge står relativt svakt. Kritikk, syting og sutring er stadig høgt oppe på dagsorden i media – sjølv om vi er det rikaste landet i verda. Dette ynskjer vi å gjere noko med, og arbeider for at det skal byggjast eit sterkt nettverk av oppmuntringsagentar over heile landet. Med Oppmuntring som våpen kan (vid)underlige ting skje!
Jeg var så heldig at jeg fikk være tilstede på et slikt oppmuntringsforedrag her om dagen, og jeg må si at jeg ble skikkelig oppmuntret og inspirert! Jeg ble først og fremst mer bevisst min egen rolle i det miljøet jeg lever i. Alle mennesker eksisterer jo for en grunn, vi har alle vår rolle og plass i samfunnet. Men her kommer det interessante: Det er mye opp til oss selv hvilken rolle vi velger å ha!
Et samfunn er bygd opp av forskjellige mennesketyper. Noen er skikkelige glad-idealister av natur, noen er skjitnegative, mens andre igjen ikke bryr seg i det hele tatt. Noen sier kanskje: "Jeg orker ikke dra på møtet, det er ingen vits, dem får ikke noe til uansett". Og hvis ingenting skjer i løpet av den nærmeste uka, sier man kanskje: "Hva var det jeg sa?" Da er man et typisk "Hva var det jeg sa-menneske". Andre eksempler på mennesketyper er de som forventer at noen andre skal ta seg av saken, "Noen-andre-typen". Og så har vi de som prøver å være positive og oppmuntre andre, men som ikke får det helt til. "2-klapp-på-skulderen-typen". Han eller hun klapper sin kollega oppmuntrende på skulderen, men uten å si hvorfor slik at kollegaen kan forstå hvor vedkommende vil hen. Tanken var god, men budskapet nådde ikke frem. Det var "2-klapp-på-skulderen-typen".
(Kan hende at jeg dikter opp noen betegnelser her selv, altså. Alt kommer ikke fra Oppmuntringstilsynet fordi jeg ikke husker alt til punkt og prikke...)
Sånn kan vi fortsette i det uendelige. Det fins utrolig mange forskjellige mennesketyper på hver arbeidsplass/organisasjon/samfunn. Noen er sikkert født glade, mens noen er født sure, men de aller fleste av oss kan helt sikkert gjøre noe med vår egen oppførsel. Vi kan bli mer bevisste på oss selv og vår egen påvirkningskraft på andre mennesker og ikke minst det miljøet vi lever i. Vi kan faktisk velge å engasjere oss og velge å bry oss om det som skjer rundt oss. Vi kan velge å bli JA-mennesker og spre positiv energi rundt oss i stedet for å være ÆSJ-NEI-mennesker og ødelegge den energien som andre prøver å skape.
Vi burde alle gjøre som Oppmuntringstilsynet fra tid til annen: Å gi et oppmuntringskort eller en annen type oppmuntrende oppmerksomhet til personer i nærmiljøet vårt for å skape trivel. Vi vil jo alle ha det bra i livet, selv om det i følge Oppmuntringstilsynet (etter mange års erfaring) fins mennesker som absolutt nekter å ta i mot all form for oppmuntring! Tenk!
Men vi er vel ikke blant dem, er vi vel? Nei:)
Ønsker deg en herlig og oppmuntrende dag! :)
